Dersom noen skulle være i tvil, så er jeg like lidenskapelig motstander av høyreekstremisme som av politisk islam. Jeg tror faktisk høyreekstremisme er mer utbredt i Norge enn islamisme. Når jeg likevel fokuserer på islamisme, er det tre grunner til det:
1. Høyreekstremismen er identifisert av nordmenn. Alle vet hva høyreekstremisme er, og alle avskyr den. Høyreekstremistene er ute i kulda og har ingen politisk innflytelse. Jeg tror mye av årsaken til dette er at Norge historisk sett har vært rammet av høyreekstremismen, nærmere bestemt andre verdenskrig. Vi kjenner den på kroppen. Islamisme derimot, har gjennomsnittsnordmannen lite kunnskap om. Vi gjenkjenner den ikke, og dersom vi gjør det, blir vi mistenkt for konspirasjonstenkning. Nordmenn flest ser dessuten på religion som et gode. Islamistene møtes dermed med tillit, og de får statsstøtte for sin virksomhet, og de får bruke media som mikrofon.
2. Demografien i Norge er i endring. Selv om høyreekstremisme skulle være mer utbredt i Norge, er den liten sammenliknet med islamismens utbredelse i muslimske land. Jeg vil anslå at kanskje 2% av nordmenn kan betraktes som høyreekstremister dersom man tar med de uorganiserte; mens islamistene utgjør kanskje 10-15% av muslimer. Det er dessuten ikke noen vanntette skott mellom islamisme og moderat islam. Det vil være naivt å tro at innvandringen fra muslimske land ikke fører med seg islamister, ettersom man finner islamistiske bevegelser i alle muslimske land, enten i regjering eller opposisjon.
3. Høyreekstremisme og islamisme henger sammen. Dersom den ene vokser, vil den andre følge med. Høyreekstremistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at mørkhudete er onde, mens islamistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at vantro nordmenn er onde. Dette ser vi tydelig i Sverige, der både høyreekstremistene og islamistene står sterkt. Bekjemper man islamismen, er grunnlaget for høyreekstremisme borte.
lørdag 8. august 2009
søndag 2. august 2009
Et veiskille for fremtidens Norge
Bergens Tidende, 17. februar 2009:
Hvordan Norge vil se ut i fremtiden, vil avhenge av hvilken integreringslinje vi legger oss på. Vi står overfor et veiskille. Men jeg forventer at vi erkjenner at mennesker skal komme først, ikke kultur.
Et veiskille for fremtidens Norge
Av Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
I INNVANDRINGS- og integreringsdebatten tas det ofte for gitt at Norge har samme utgangspunkt som Sverige og Danmark, og at man har valgt forskjellige løsninger på integreringen. Men både Sverige og Danmark har så langt hatt flere innvandrere enn Norge, og har av den grunn ikke vært egnet for direkte sammenlikning (Norge ser nå ut til å passere Danmark). Disse to landene kan imidlertid gi oss verdifull innsikt i hvordan Norge vil se ut i nær fremtid, da de i europeisk sammenheng representerer de to ytterpunktene som finnes i innvandrings- og integreringspolitikk.
I Sverige har man i likhet med Nederland og Frankrike store problemer med gettobydeler som preges av rene innvandrerbefolkninger, først og fremst fra muslimske land, som sliter med arbeidsløshet, gjengvold og hærverk.
SVERIGES POLITISKE diskurs har mange fellestrekk med den norske. Offerperspektivet er dominerende. Det hevdes at innvandrerne er offer for diskriminering og rasisme, og at dette har skapt et såkalt utenforskap. Selvsensur er ikke uvanlig i svenske aviser, og begrunnes med at man ikke vil skape rasisme. Det er vanlig at man ikke nevner gjerningspersonens opprinnelsesland i kriminalsaker, da dette tilsynelatende er irrelevant.
Denne selvsensuren er hemmende for den frie debatt, og bidrar ikke til sannhetssøken og nye erkjennelser. Det ser heller ikke ut til at selvsensuren har bidratt til å minimere rasismen, snarere tvert imot, i Sverige er nazisme mye mer utbredt enn i Norge og Danmark. Man hindrer ikke rasisme ved å overlate den kritiske posisjon til rasister. Å anklage etniske svensker for å være rasister er også et hinder for integreringen: Man skaper fordommer hos innvandrere.
DANMARK HAR en helt annen forklaring på parallellsamfunnene enn Sverige. På ministernivå og i medier debatteres det heftig om islamismen og dens totalitære agenda. Det er selvvalgt av islamister å samle seg i gettoer, for å stå imot assimilering i sekulære og demokratiske verdier, islamismens motsetning. Tvangsekteskap blir ofte brukt som et redskap for å holde fast på de mange muslimene som ønsker å løsrive seg fra dette isolerte miljøet og gifte seg med og omgås etniske dansker.
Danmark har en mye åpnere debatt enn Norge og Sverige; mens islamisme til nå har vært tabu i den norske regjeringen, blir ordet brukt flittig av statsråder som velferdsminister Karen Jespersen og integreringsminister Birthe Rønn Hornbech. Mens Sverige glorifiserer det flerkulturelle, holder den danske regjeringen fast ved at assimilering i danske verdier er nødvendig for å bevare sammenhengskraften i det danske samfunnet.
DET SVENSKE samfunnet er basert på den multikulturelle ideologien, som kjennetegnes med normativ kulturrelativisme i utdanningsinstitusjonene, og vilje til forståelse og dialog generelt. Problemet er at den strider mot menneskerettighetene. Man tillater overgrep, og begrunner det med respekt for andres kultur. I ekstreme tilfeller fører dette til straffefritak og forskjellsbehandling i rettsaker, slik som i tilfellet der en tysk dommer, Christa Datz-Winter, ikke tillot en kvinne å skille seg fra sin svært voldelige ektemann.
Den britiske journalisten Johann Hari har pekt på at man i kulturelle spørsmål alltid må foreta et valg, fordi mennesker ikke er en homogen masse: Hvorfor skal den voldelige ektemannens kultur respekteres, og ikke kulturen til den misbrukte kvinnen som ønsket skilsmisse?
(Innlegget ble publisert fire dager før Siv Jensen kom med sitt Rosengård-utspill, der ordet "snikislamisering" ble brukt).
Hvordan Norge vil se ut i fremtiden, vil avhenge av hvilken integreringslinje vi legger oss på. Vi står overfor et veiskille. Men jeg forventer at vi erkjenner at mennesker skal komme først, ikke kultur.
Et veiskille for fremtidens Norge
Av Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
I INNVANDRINGS- og integreringsdebatten tas det ofte for gitt at Norge har samme utgangspunkt som Sverige og Danmark, og at man har valgt forskjellige løsninger på integreringen. Men både Sverige og Danmark har så langt hatt flere innvandrere enn Norge, og har av den grunn ikke vært egnet for direkte sammenlikning (Norge ser nå ut til å passere Danmark). Disse to landene kan imidlertid gi oss verdifull innsikt i hvordan Norge vil se ut i nær fremtid, da de i europeisk sammenheng representerer de to ytterpunktene som finnes i innvandrings- og integreringspolitikk.
I Sverige har man i likhet med Nederland og Frankrike store problemer med gettobydeler som preges av rene innvandrerbefolkninger, først og fremst fra muslimske land, som sliter med arbeidsløshet, gjengvold og hærverk.
SVERIGES POLITISKE diskurs har mange fellestrekk med den norske. Offerperspektivet er dominerende. Det hevdes at innvandrerne er offer for diskriminering og rasisme, og at dette har skapt et såkalt utenforskap. Selvsensur er ikke uvanlig i svenske aviser, og begrunnes med at man ikke vil skape rasisme. Det er vanlig at man ikke nevner gjerningspersonens opprinnelsesland i kriminalsaker, da dette tilsynelatende er irrelevant.
Denne selvsensuren er hemmende for den frie debatt, og bidrar ikke til sannhetssøken og nye erkjennelser. Det ser heller ikke ut til at selvsensuren har bidratt til å minimere rasismen, snarere tvert imot, i Sverige er nazisme mye mer utbredt enn i Norge og Danmark. Man hindrer ikke rasisme ved å overlate den kritiske posisjon til rasister. Å anklage etniske svensker for å være rasister er også et hinder for integreringen: Man skaper fordommer hos innvandrere.
DANMARK HAR en helt annen forklaring på parallellsamfunnene enn Sverige. På ministernivå og i medier debatteres det heftig om islamismen og dens totalitære agenda. Det er selvvalgt av islamister å samle seg i gettoer, for å stå imot assimilering i sekulære og demokratiske verdier, islamismens motsetning. Tvangsekteskap blir ofte brukt som et redskap for å holde fast på de mange muslimene som ønsker å løsrive seg fra dette isolerte miljøet og gifte seg med og omgås etniske dansker.
Danmark har en mye åpnere debatt enn Norge og Sverige; mens islamisme til nå har vært tabu i den norske regjeringen, blir ordet brukt flittig av statsråder som velferdsminister Karen Jespersen og integreringsminister Birthe Rønn Hornbech. Mens Sverige glorifiserer det flerkulturelle, holder den danske regjeringen fast ved at assimilering i danske verdier er nødvendig for å bevare sammenhengskraften i det danske samfunnet.
DET SVENSKE samfunnet er basert på den multikulturelle ideologien, som kjennetegnes med normativ kulturrelativisme i utdanningsinstitusjonene, og vilje til forståelse og dialog generelt. Problemet er at den strider mot menneskerettighetene. Man tillater overgrep, og begrunner det med respekt for andres kultur. I ekstreme tilfeller fører dette til straffefritak og forskjellsbehandling i rettsaker, slik som i tilfellet der en tysk dommer, Christa Datz-Winter, ikke tillot en kvinne å skille seg fra sin svært voldelige ektemann.
Den britiske journalisten Johann Hari har pekt på at man i kulturelle spørsmål alltid må foreta et valg, fordi mennesker ikke er en homogen masse: Hvorfor skal den voldelige ektemannens kultur respekteres, og ikke kulturen til den misbrukte kvinnen som ønsket skilsmisse?
(Innlegget ble publisert fire dager før Siv Jensen kom med sitt Rosengård-utspill, der ordet "snikislamisering" ble brukt).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
