Noen ganger må man bare holde kjeft
Jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett! Javisst har du det. Men noen ganger må du bare holde kjeft. http://www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Noen_ganger_ma_man_bare_holde_kjeft/
Gøran Hoff Mikkelsen: Naivt av Even Gran
Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv.
Publisert: 5.11.2009
Even Gran har gode intensjoner med sin kommentar om karikaturtegninger, men han fokuserer på overgriperen, og ikke offeret. Offeret i dette tilfellet er alle muslimer og ikke-muslimer som må frykte for livet som følge av gjentatte drapstrusler. Som Naser Khader tidligere har uttalt i en tidligere Fri tanke-artikkel om FN's menneskerettighetsråd, "Tredje Verdenskrig er her". Det foregår en maktkamp på europeisk jord, mellom islamister og sekularister, og denne må vinnes om vi skal bevare friheten for kommende generasjoner. Første skritt på veien er å ansvarligjøre overgriperen, og ikke offeret.
Jeg har prøvd Even Grans metodeforslag. For halvannet år siden ble jeg chattevenn med en radikal islamist, en ung kvinne fra Egypt. Hun hadde mye irrasjonelt hat i seg, mot ikke-muslimer, og jeg prøvde i et helt år å nyansere hennes verdensbilde. Men jeg innså til slutt at det var bortkastet, og at Richard Dawkins muligens har rett når han hevder at fundamentalister er uimottakelige for argumenter. Heldigvis finnes det unntak, slike som Ed Husain og Ayaan Hirsi Ali. Men jeg er ikke like optimistisk som Gran, og tror at en verdsliggjøring av islam i beste fall kommer til å ta et par generasjoner. Masseinnvandringen fra muslimske land til Europa gjør det problematisk å være tålmodig.
Jeg har ingen sympati med islamister som bruker drapstrusler for å oppnå sine mål. Drapstrusler er ulovlig, og den som bryter loven må straffes. Det disse gjør er langt mer alvorlig en det karikaturtegnerne gjør. Derfor må de ansvarligjøres i langt større grad enn karikaturtegnerne, i henhold til norsk lov. Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv. Denne tilnærmingen har allerede vært prøvd i Storbritannia, kanskje det landet i Europa som i dag har størst problemer med islamisme.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Svar til Gøran Hoff Mikkelsen
Det er lite som tyder på at de ”fundamentalistiske islamistene” er i flertall, slik Gøran Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det de reformvennlige og moderate som dominerer, skriver Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Svar_til_Goran_Hoff_Mikkelsen/
Gøran Hoff Mikkelsen: Even Gran angriper en stråmann
De moderate muslimene ble ikke provosert av tegningene. Det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 10.11.2009
Even Gran hevder i sitt svar til mitt innlegg at jeg insinuerer at islamistene er i flertall blant muslimene. Men det har jeg aldri gjort. Det jeg har sagt er at det foregår en maktkamp (eller "skyttergravskrig") mellom islamister og sekularister.
En slik påstand insinuerer ikke noe annet enn at antallet islamister er betydelig. Jeg har lest undersøkelsen Gran viser til, og til og med skrevet et innlegg om den på min blogg som jeg har kalt "Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer". At islamister utgjør et lite mindretall av muslimer, og at nordmenn er fordomsfulle mot muslimer (uavhengig av politisk tilhørighet), er to påstander jeg kan si meg 100% enig i.
Men jeg er uenig med Gran at de moderate muslimene ble provosert av tegningene. I den anledning vil det være naturlig å nevne demonstrasjonen mot Al Muhajiroun som var i London for en drøy uke siden, arrangert av "British Muslims for Secular Democracy". Her var parolen "DEBATE those who insult islam" og "LAUGH at those who insult freedom", en tydelig parodi på Al Muhajiroun's parol "Behead those who insult islam".
Jeg har snakket med mange nok muslimer til at jeg vet at det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten som talsmenn og talskvinner for alle muslimer, når de egentlig ikke representerer noen andre enn seg selv. Og her er vi inne i kjernen av problemet: Ytringsfrihet. De moderate muslimene turde ikke snakke ut i frykt for sine egne liv. De ekstreme muslimene presset på for å gjenopplive blasfemiparagrafen, noe som etter min mening er langt mer provoserende enn karikaturtegninger noen gang kan bli.
At ekstreme opportunister kupper debatten er forøvrig også noe av det som bidrar til å skape fordommer mot muslimer. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Hvis Even Gran tror at muslimer flest har samme meninger som de PR-kåte norskpakistanske "talsmennene" vi stadig hører i media, er han selv en av de fordomsfulle nordmennene han skriver om i sin egen artikkel om TNS Gallup-undersøkelsen.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Tegningene har gjort det vanskeligere å være moderat
– Har publiseringen av tegningene gjort det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten? spør Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Tegningene_har_gjort_det_vanskeligere_a_vare_moderat/
Gøran Hoff Mikkelsen: Hvem har definisjonsmakten?
Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert 12.11.2009
Even Gran stiller i det siste svarinnlegget følgende spørsmål: Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten?
Men svaret på det ene av spørsmålene finnes i mitt forrige innlegg. Her hevdet jeg at de ekstreme (islamistene) kuppet debatten, og gjør det fortsatt. Og det med god drahjelp fra Human-Etisk Forbund og norsk media. Jeg kan for eksempel nevne Shoaib Sultan, generalsektretær for Islamsk Råd. Fordi Islamsk Råd ikke vil ta avstand fra dødsstraff for homofile, anser jeg organisasjonen som ekstremistisk. Dette er den viktigste årsaken til at jeg meldte meg ut av HEF for halvannet år siden, og jeg er fortsatt rystet over at denne organisjonen ikke utfryses. Uttalelser som kommer fra slikt hold, avfeier jeg som ren opportunisme.
Så nei, striden har ikke gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten, ettersom de allerede har den.
Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene å få definisjonsmakten? På kort sikt, nei. Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler. For eksempel kan jeg nevne Kadra Yusuf, som ble banket opp på gaten, og Kaltham Alexander Lie, norges eneste åpent homofile muslim. Heldigvis lar ikke alle seg skremme, men mange av disse møter hinder nummer 2: Nordmenns manglende vilje til å lete etter de moderate stemmene. I stedet lyttes det til de som roper høyest. I denne sammenheng fortjener Even Gran ros for hans intervju av Sylo Taraku. Andre eksempler på moderate muslimer i den norske debatten er Amal Aden og Noman Mubashir. Internasjonalt har vi stemmer som Majid Nawaz, Irshad Manji og allerede nevnte Ed Husain.
På lang sikt derimot, tror jeg tegningene har gjort det lettere for moderate muslimer å stå frem, av den grunn at jo flere som mottar drapstrusler, dess mindre blir byrden på hver. Islamister får uttelling ved å drapstrue de få som tør, men dersom "alle" tør, blir det så mange at islamistene kun rekker å sende hatmail til en brøkdel. På dette tidspunktet vil islamistene innse at de har mistet makten, og moderate muslimer kan tre frem med sin "blasfemiske" og "frafalne" korantolkning uten å frykte for livet.
Gøran Hoff Mikkelsen
torsdag 12. november 2009
søndag 25. oktober 2009
Pragmatisme og ideologi
Bergens Tidende, søndag 25. oktober 2009Pragmatisme og ideologi er motsetninger i politikken. Media blander stadig disse to begrepene, gjerne gjennom å karakterisere politikk som høyrevridd og venstrevridd, akkurat som om en politiske avgjørelse blir tatt uten en hensikt. Politikk er tvert om virkelighetstilpasning. Venstre- og høyrepartier kan ha forskjellige perspektiver, men det forandrer ikke det faktum at virkeligheten er på en bestemt måte. Noen ganger er vi på villspor, andre ganger ligger vi nærmere denne sannheten. I vitenskapen må gamle teorier forkastes i møte med ny empiri. Virkeligheten forandrer seg også. Det dukker stadig opp nye problem som må løses, som ikke eksisterte før. Det er dette pragmatismen handler om. Da spiller det ingen rolle om man er høyrevridd eller venstrevridd. Problemet må erkjennes, og løses, på tvers av partigrensene.
På motsatt side av den pragmatiske innstillingen ligger den ideologiske. Ideologien er dogmatisk. Ideologisk innstilte mennesker har en svært begrenset evne til å endre mening. I stedet for å tilpasse seg virkeligheten, gjør disse det motsatte: De tilpasser virkeligheten etter sitt eget uforanderlige perspektiv. Enten det dreier seg om FrP's syn på klimaendringene eller SVs (og Venstres) syn på islam, så er konklusjonen den samme: Motstanderne er "vridde", de er høyrevridde og venstrevridde, og man tar da for gitt at man selv er objektiv. Tanken på at det er en selv som faktisk har en "vridd" versjon av virkeligheten, streifer ikke engang. I stedet bør man lytte til sine politiske motstandere. Dersom argumentene og bevisføringen er solide, endrer man mening. Dersom de ikke er det, står man fast på sin overbevisning. Spiller det da noen rolle om røde partier blir blå og blå partier blir røde?
Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
fredag 18. september 2009
Abid Raja
En islamist som Abid Raja vet å holde kortene tett til brystet. Han er ikke like ærlig som britiske Anjem Choudary, og det er forståelig nok, ettersom Choudary sannsynligvis ikke er godt likt for sine uttalelser. Kan jeg bevise at Abid Raja er islamist? I hvert fall mer enn Abid Raja kan bevise at jeg er fremmedfiendtlig. Det er altså ord mot ord. Så langt har avisene valgt å tro på Abid Raja.
Jeg skal i følgende innlegg forsøke å underbygge mine påstander om at Abid Raja er en islamist. Jeg har lenge kviet meg fra å skrive dette innlegget, da jeg ikke vil lære bort mine metoder, akkurat som dopingjegerne heller ikke vil det. Men jeg har kommet fram til at jeg tror det gjør mer nytte enn skade. Først må jeg presisere noe: Jeg mener Abid Raja utgjør et lite mindretall av muslimer. Jeg er fullstendig klar over at muslimer flest er vanlige, moderate mennesker. Jeg er også klar over at fremmedfiendtlighet eksisterer blant nordmenn, og tro det eller ei: Jeg tar avstand fra det.
1. Stadig brennemerking av meg og mine meningsfeller. Da Abid Raja for et tre år siden stemplet Hege Storhaug som en ekstremist, tenkte jeg at han var inne på noe. Jeg hadde ikke lest bøkene hennes, og hadde så vidt kjennskap til hennes standpunkter, som jeg anså som drøye konspirasjonsteorier. I løpet av årene som gikk har jeg lest meg opp på emnet. Jeg har satt meg inn i lovverket til muslimske land, jeg har sett og hørt kanskje hundrevis av hatefulle taler fremført av islamister på internett, og jeg har snakket med islamister som har vist skremmende holdninger for dagen. Jeg har aldri tatt Hege Storhaugs standpunkter for god fisk, men har likevel etterhvert blitt tvunget til å erkjenne at hun har hatt rett. Dessverre må en vel si, for det er faktisk slik at jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
Når Abid Raja da fortsetter sitt hardkjør mot Storhaug, blir det også et angrep på meg, ettersom jeg deler hennes oppfatninger. Enhver som har opplevd et hardkjør med ubegrunnede anklager mot seg som aldri ser ut til å stoppe opp, til tross for gjentatte presiseringer om at man snakker om et mindretall og ikke skjærer alle over en kam, til tross for at man gjentatte ganger prøver å nyansere, vil før eller senere føle seg nødt til å stille spørsmålstegn ved anklageren. Det er mange anklagere i dette tilfellet, men den mest militante er Abid Raja. Når man da vet at det faktisk finnes fundamentalister hos muslimer, på samme måte som hos kristne, må man spørre seg: Hvem har interesse av å ødelegge Hege Storhaugs troverdighet?
Jeg har ventet lenge på at Abid Raja skal komme med innrømmelser, og bli med i kampen mot islamismen. Når det aldri skjer, blir jeg mistenksom.
2. Anslår den radikale islamismen til å utgjøre 300 mennesker i Norge. Jeg har tidligere sett på Raja som en moderat muslim, og også hatt en viss beundring for han. I takt med min økende bevissthet rundt islamismens utbredelse i muslimske land hadde jeg undret meg mer og mer over hans tilsynelatende naivitet i forhold til emnet. Blant annet er det dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og livstid i fengsel for homoseksuelle handlinger. Hvordan kan Abid Raja ikke vite dette? I løpet av 2009 har han sagt så mye i offentligheten som får meg til å tenke at han ikke kan være naiv. Han har blant annet uttrykt at han har spisskompetanse på wahhabisme, han kjenner tilfeldigvis mange nok islamister til at han kan invitere en av dem på debatten kronprinsen var på. Han har vært tilknyttet World Islamic Mission, en menighet som har uttrykt positiv respons til Erna Solbergs forslag om å opprette et shariaråd under Bondevik 2-regjeringen.
Abid Raja fikk trusler fra muslimer etter at han gikk ut med sitt utspill om at man må sverge en ed på det norske flagg når man flytter til landet. En spurte om han hadde blitt en kafir, en vantro. Man kan spørre seg hva denne muslimen mente Abid Raja var før.
I vår hadde han invitert Ed Husain på dialogmøtet som Kronprinsen var på. I forveien hadde han gått ut i avisene og sagt at "han vil advare mot en for snever tolkning av radikal islam". Noen uker senere hadde Martin Kolberg sagt at han ville bekjempe "radikal islam". Dette fikk Abid Raja til å fly i taket. Han deltok i valgkampen i NRK-debatt i moskeen til Islamic Cultural Centre, en menighet som støtter Jamaat e-Islami, et radikalt islamistisk pakistansk parti, som baserer sin lære på den verdensberømte kvinnefiendtlige ideologen Mawdudi. Men mannen mener altså at de radikale islamistene utgjør 300 mennesker i Norge, som han sa på redaksjon 1 i NRK i vår. Han viste til PST, som anså 300 islamister som en terrortrussel, som om islamisme er synonymt med terrorisme.
Er det noe som skurrer?
3. Islam høyt på agendaen og islamistisk språkbruk. Abid Raja har tatt til orde for halalmat i fengsler, skjerping av blasfemiparagrafen, at muslimer skal sverge på koranen i rettsaker, at imamer skal få statslønn. Han mener at hijab er påbudt, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn.
4. Moderate muslimer uttrykker selv irritasjon av å stadig bli representert av islamister. For å nevne noen: Ed Husain, Irshad Manji, Majid Nawaz, Kadra Yusuf og Kaltham Alexander Lie.
Ulike spørreundersøkelser viser at muslimer som går i moskeen utgjør mellom 15 og 30% av alle muslimer. Det er ikke urimelig å anta at de som går i moskeen er sterkest motivert av sin religion, med andre ord de mest konservative. Dette betyr selvsagt ikke at alle er ekstreme, slik forfatteren Ed Husain tydelig har pekt på i sin bok "Islamisten". Men dersom en sammenlikner med andre spørreundersøkelser, er det grunn til å anta at i hvert fall halvparten av menighetene er ekstreme. Ed Husain er en muslim som jeg vil anse for å være konservativ, men moderat. Hans korantolkning er i stor grad inspirert av sufismen, en mild form for islam som minner mye om Jesu lære i det nye testamente. Han går i moskeen, men erkjenner i "Islamisten" at det finnes moderate moskeer og ekstreme moskeer, og at de fleste muslimske interesseorganisasjonene er ekstreme.
5. Hvor er islamistene egentlig? Når den ene etter den andre europeiske holdningsundersøkelsen avslører at mellom 10 og 25% av muslimer har islamistiske holdninger, må man spørre seg: Hvor er disse muslimene? Ligger de og gjemmer seg, mens de moderate muslimene er i media? Eller er situasjonen i det muslimske samfunnet den samme som i ethvert islamsk diktatur: Ytringsfriheten er bare for de som har de rette overbevisningene?
6. Han inviterer åpenbare islamister som Zulqarnain Sakandar Madni (se NRKs brennpunkt) på sine dialogmøter. Raja omtalte Madni som "liberal". Han har dessuten vært leder for Pakistansk Studentsamfunn, som har promotert den indiske islamisten Zakir Naik.
"Lei av å bli representert av ytterliggående muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Lei_av_a_bli_representert_av_ytterliggaende_muslimer/
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam"
http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
"Why are young British Muslims more radical than their parents?"
http://www.telegraph.co.uk/news/yourview/1540929/Why-are-young-British-Muslims-more-radical-than-their-parents.html
"'They threatened my life. But I will still speak out'"
http://www.guardian.co.uk/world/2007/jun/10/religion.britishidentity
"Kamuflert islamist"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566949
"Vi trenger dem ikke!"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3230247.ece
"Absurde integreringspåstander"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2989741.ece
"Svært så ømme tær"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=40&tekstid=2363
"Halaladvokaten"
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1091947.ece
"Rajas imamutspill er uansvarlig"
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/ODEBATT/827290630
"-For snevre definisjoner av radikal islamisme"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542031
"Venstre foreslår norsk imamskole"
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Venstre-foreslaar-norsk-imamskole-1060993.html
Jeg skal i følgende innlegg forsøke å underbygge mine påstander om at Abid Raja er en islamist. Jeg har lenge kviet meg fra å skrive dette innlegget, da jeg ikke vil lære bort mine metoder, akkurat som dopingjegerne heller ikke vil det. Men jeg har kommet fram til at jeg tror det gjør mer nytte enn skade. Først må jeg presisere noe: Jeg mener Abid Raja utgjør et lite mindretall av muslimer. Jeg er fullstendig klar over at muslimer flest er vanlige, moderate mennesker. Jeg er også klar over at fremmedfiendtlighet eksisterer blant nordmenn, og tro det eller ei: Jeg tar avstand fra det.
1. Stadig brennemerking av meg og mine meningsfeller. Da Abid Raja for et tre år siden stemplet Hege Storhaug som en ekstremist, tenkte jeg at han var inne på noe. Jeg hadde ikke lest bøkene hennes, og hadde så vidt kjennskap til hennes standpunkter, som jeg anså som drøye konspirasjonsteorier. I løpet av årene som gikk har jeg lest meg opp på emnet. Jeg har satt meg inn i lovverket til muslimske land, jeg har sett og hørt kanskje hundrevis av hatefulle taler fremført av islamister på internett, og jeg har snakket med islamister som har vist skremmende holdninger for dagen. Jeg har aldri tatt Hege Storhaugs standpunkter for god fisk, men har likevel etterhvert blitt tvunget til å erkjenne at hun har hatt rett. Dessverre må en vel si, for det er faktisk slik at jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
Når Abid Raja da fortsetter sitt hardkjør mot Storhaug, blir det også et angrep på meg, ettersom jeg deler hennes oppfatninger. Enhver som har opplevd et hardkjør med ubegrunnede anklager mot seg som aldri ser ut til å stoppe opp, til tross for gjentatte presiseringer om at man snakker om et mindretall og ikke skjærer alle over en kam, til tross for at man gjentatte ganger prøver å nyansere, vil før eller senere føle seg nødt til å stille spørsmålstegn ved anklageren. Det er mange anklagere i dette tilfellet, men den mest militante er Abid Raja. Når man da vet at det faktisk finnes fundamentalister hos muslimer, på samme måte som hos kristne, må man spørre seg: Hvem har interesse av å ødelegge Hege Storhaugs troverdighet?
Jeg har ventet lenge på at Abid Raja skal komme med innrømmelser, og bli med i kampen mot islamismen. Når det aldri skjer, blir jeg mistenksom.
2. Anslår den radikale islamismen til å utgjøre 300 mennesker i Norge. Jeg har tidligere sett på Raja som en moderat muslim, og også hatt en viss beundring for han. I takt med min økende bevissthet rundt islamismens utbredelse i muslimske land hadde jeg undret meg mer og mer over hans tilsynelatende naivitet i forhold til emnet. Blant annet er det dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og livstid i fengsel for homoseksuelle handlinger. Hvordan kan Abid Raja ikke vite dette? I løpet av 2009 har han sagt så mye i offentligheten som får meg til å tenke at han ikke kan være naiv. Han har blant annet uttrykt at han har spisskompetanse på wahhabisme, han kjenner tilfeldigvis mange nok islamister til at han kan invitere en av dem på debatten kronprinsen var på. Han har vært tilknyttet World Islamic Mission, en menighet som har uttrykt positiv respons til Erna Solbergs forslag om å opprette et shariaråd under Bondevik 2-regjeringen.
Abid Raja fikk trusler fra muslimer etter at han gikk ut med sitt utspill om at man må sverge en ed på det norske flagg når man flytter til landet. En spurte om han hadde blitt en kafir, en vantro. Man kan spørre seg hva denne muslimen mente Abid Raja var før.
I vår hadde han invitert Ed Husain på dialogmøtet som Kronprinsen var på. I forveien hadde han gått ut i avisene og sagt at "han vil advare mot en for snever tolkning av radikal islam". Noen uker senere hadde Martin Kolberg sagt at han ville bekjempe "radikal islam". Dette fikk Abid Raja til å fly i taket. Han deltok i valgkampen i NRK-debatt i moskeen til Islamic Cultural Centre, en menighet som støtter Jamaat e-Islami, et radikalt islamistisk pakistansk parti, som baserer sin lære på den verdensberømte kvinnefiendtlige ideologen Mawdudi. Men mannen mener altså at de radikale islamistene utgjør 300 mennesker i Norge, som han sa på redaksjon 1 i NRK i vår. Han viste til PST, som anså 300 islamister som en terrortrussel, som om islamisme er synonymt med terrorisme.
Er det noe som skurrer?
3. Islam høyt på agendaen og islamistisk språkbruk. Abid Raja har tatt til orde for halalmat i fengsler, skjerping av blasfemiparagrafen, at muslimer skal sverge på koranen i rettsaker, at imamer skal få statslønn. Han mener at hijab er påbudt, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn.
4. Moderate muslimer uttrykker selv irritasjon av å stadig bli representert av islamister. For å nevne noen: Ed Husain, Irshad Manji, Majid Nawaz, Kadra Yusuf og Kaltham Alexander Lie.
Ulike spørreundersøkelser viser at muslimer som går i moskeen utgjør mellom 15 og 30% av alle muslimer. Det er ikke urimelig å anta at de som går i moskeen er sterkest motivert av sin religion, med andre ord de mest konservative. Dette betyr selvsagt ikke at alle er ekstreme, slik forfatteren Ed Husain tydelig har pekt på i sin bok "Islamisten". Men dersom en sammenlikner med andre spørreundersøkelser, er det grunn til å anta at i hvert fall halvparten av menighetene er ekstreme. Ed Husain er en muslim som jeg vil anse for å være konservativ, men moderat. Hans korantolkning er i stor grad inspirert av sufismen, en mild form for islam som minner mye om Jesu lære i det nye testamente. Han går i moskeen, men erkjenner i "Islamisten" at det finnes moderate moskeer og ekstreme moskeer, og at de fleste muslimske interesseorganisasjonene er ekstreme.
5. Hvor er islamistene egentlig? Når den ene etter den andre europeiske holdningsundersøkelsen avslører at mellom 10 og 25% av muslimer har islamistiske holdninger, må man spørre seg: Hvor er disse muslimene? Ligger de og gjemmer seg, mens de moderate muslimene er i media? Eller er situasjonen i det muslimske samfunnet den samme som i ethvert islamsk diktatur: Ytringsfriheten er bare for de som har de rette overbevisningene?
6. Han inviterer åpenbare islamister som Zulqarnain Sakandar Madni (se NRKs brennpunkt) på sine dialogmøter. Raja omtalte Madni som "liberal". Han har dessuten vært leder for Pakistansk Studentsamfunn, som har promotert den indiske islamisten Zakir Naik.
"Lei av å bli representert av ytterliggående muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Lei_av_a_bli_representert_av_ytterliggaende_muslimer/
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam"
http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
"Why are young British Muslims more radical than their parents?"
http://www.telegraph.co.uk/news/yourview/1540929/Why-are-young-British-Muslims-more-radical-than-their-parents.html
"'They threatened my life. But I will still speak out'"
http://www.guardian.co.uk/world/2007/jun/10/religion.britishidentity
"Kamuflert islamist"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566949
"Vi trenger dem ikke!"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3230247.ece
"Absurde integreringspåstander"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2989741.ece
"Svært så ømme tær"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=40&tekstid=2363
"Halaladvokaten"
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1091947.ece
"Rajas imamutspill er uansvarlig"
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/ODEBATT/827290630
"-For snevre definisjoner av radikal islamisme"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542031
"Venstre foreslår norsk imamskole"
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Venstre-foreslaar-norsk-imamskole-1060993.html
mandag 14. september 2009
Journalistenes ansvar
Jeg klandrer ikke vanlige mennesker for ikke å være opplyste. De møter verden gjennom media, og naturlig nok tror de på den virkeligheten som avisene formidler til dem. I et tillitsbasert samfunn stoler man på at alle gjør jobben sin. Dessverre er det altfor mange journalister i Norge som faktisk ikke gjør jobben sin. De er satt til kritisere makta, i stedet har de blitt maktas sterkeste apologeter. De er satt til å være objektive, selvkritiske og sannhetssøkende, i stedet er de partiske og preget av flokkmentalitet. Akkurat slik opererer media i diktaturer vi ikke liker å sammenlikne oss med. Resultatet er at vanlige, tillitsfulle mennesker indoktrineres til å tro at verden er annerledes enn det den faktisk er.
Denne mentale boblen kommer ikke til å vare evig. Før eller senere kommer disse vanlige menneskene til å innse at de har blitt holdt for narr, og de kommer ikke til å ta det pent. Skammens time er like rundt hjørnet. Journalister vil bli sparket, og de gjenværende journalistene må jobbe hardt og lenge for å gjenvinne tilliten i folket. Jo lengre avisene venter, dess større vil skammen bli.
Et av de største problemene Norge har, er at vi mangler ei skikkelig høyreorientert riksavis og høyreorienterte journalister. Jeg sier problem, fordi at selv om man er venstreorientert i de fleste saker, trenger man en korreks. Alle trenger å få sine standpunkter utfordret, både høyre- og venstreorienterte. Det er slik et samfunn utvikler seg, med andre ord en vinn-vinn situasjon for alle parter. I stedet for denne sunne konflikt-diskursen har vi en konsensus-kultur i Norge. Makteliten er stort sett enige om hva som er bra for landet, og blir ikke utfordret.
Jeg mener derfor at rekrutteringen må endres. Redaktørene må anstrenge seg for å slippe særlig FrP-folk til. Lektorene på journalisthøyskolen må holde sine personlige meninger for seg selv, og i stedet oppfordre til uenighet og kritisk refleksjon. Bare slik kan media representere oponionen.
Denne mentale boblen kommer ikke til å vare evig. Før eller senere kommer disse vanlige menneskene til å innse at de har blitt holdt for narr, og de kommer ikke til å ta det pent. Skammens time er like rundt hjørnet. Journalister vil bli sparket, og de gjenværende journalistene må jobbe hardt og lenge for å gjenvinne tilliten i folket. Jo lengre avisene venter, dess større vil skammen bli.
Et av de største problemene Norge har, er at vi mangler ei skikkelig høyreorientert riksavis og høyreorienterte journalister. Jeg sier problem, fordi at selv om man er venstreorientert i de fleste saker, trenger man en korreks. Alle trenger å få sine standpunkter utfordret, både høyre- og venstreorienterte. Det er slik et samfunn utvikler seg, med andre ord en vinn-vinn situasjon for alle parter. I stedet for denne sunne konflikt-diskursen har vi en konsensus-kultur i Norge. Makteliten er stort sett enige om hva som er bra for landet, og blir ikke utfordret.
Jeg mener derfor at rekrutteringen må endres. Redaktørene må anstrenge seg for å slippe særlig FrP-folk til. Lektorene på journalisthøyskolen må holde sine personlige meninger for seg selv, og i stedet oppfordre til uenighet og kritisk refleksjon. Bare slik kan media representere oponionen.
søndag 6. september 2009
Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer
Jeg kom for en tid tilbake over en Gallup-undersøkelse som ble en vekker for meg. Den avdekket at nordmenn, uavhengig av politisk tilhørighet, er svært fordomsfulle mot muslimer. Jeg hadde så langt trodd at mine meningsmotstandere var av den oppfatning at det var mindre forskjell på muslimer og ikke-muslimer enn det det faktisk var, men denne undersøkelsen viser tvert om det motsatte. Dette fikk meg til å tenke. Hvorfor er det slik? Og hvis folk tror at tingenes tilstand er verre enn det de er, hvorfor ser de ikke alvoret i situasjonen slik den er?
Lenge før jeg oppdaget denne undersøkelsen, hadde jeg irritert meg over en ting: Muslimer i Norge blir i stor grad representert av de organiserte konservative kreftene, islamistene. Disse er muslimenes ansikt utad; mens de øldrikkende, metall-headbangende, hijabløse og ikke-misjonerende muslimene sjelden er synlige i media (her har media et ansvar). Islamistene er også de mest aktive misjonærene, moderate muslimer er mer private om sin tro, og derfor er det ikke alltid folk vet at de faktisk er muslimer. Da er det kanskje ikke så rart at folk får inntrykk av at muslimer er mer konservative enn det de er. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Når mange til tross for disse fordommene ikke ser alvoret med politisk islam, tror jeg det er en blanding av naivitet, selvhat og kulturrelativisme. Dette gir meg assosiasjoner til hva en brannmann sa på en briefing jeg var på: Et kjøpesenter opplever sterk røykutvikling, folk hoster, men utover det bryr de seg ikke om det. Denne likegyldigheten er ikke ulik den jeg ser med politisk islam. Man tror at muslimer støtter sharia, men vet ikke helt hva sharia er. Man tror at muslimer hater nordmenn, og man mener det er fortjent. Et slående eksempel på norsk naivisme er spørsmålet om muslimer ønsker integrering. Dette er et svært tvetydig spørsmål som de som har laget undersøkelsen tydeligvis ikke har tenkt på. Skal integreringen skje på misjonærens premisser, eller de fremtidige konvertittenes premisser? At nordmenn tror at muslimer ikke ønsker integrering er enda mer alvorlig. Parallellsamfunn kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam" http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
Lenge før jeg oppdaget denne undersøkelsen, hadde jeg irritert meg over en ting: Muslimer i Norge blir i stor grad representert av de organiserte konservative kreftene, islamistene. Disse er muslimenes ansikt utad; mens de øldrikkende, metall-headbangende, hijabløse og ikke-misjonerende muslimene sjelden er synlige i media (her har media et ansvar). Islamistene er også de mest aktive misjonærene, moderate muslimer er mer private om sin tro, og derfor er det ikke alltid folk vet at de faktisk er muslimer. Da er det kanskje ikke så rart at folk får inntrykk av at muslimer er mer konservative enn det de er. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Når mange til tross for disse fordommene ikke ser alvoret med politisk islam, tror jeg det er en blanding av naivitet, selvhat og kulturrelativisme. Dette gir meg assosiasjoner til hva en brannmann sa på en briefing jeg var på: Et kjøpesenter opplever sterk røykutvikling, folk hoster, men utover det bryr de seg ikke om det. Denne likegyldigheten er ikke ulik den jeg ser med politisk islam. Man tror at muslimer støtter sharia, men vet ikke helt hva sharia er. Man tror at muslimer hater nordmenn, og man mener det er fortjent. Et slående eksempel på norsk naivisme er spørsmålet om muslimer ønsker integrering. Dette er et svært tvetydig spørsmål som de som har laget undersøkelsen tydeligvis ikke har tenkt på. Skal integreringen skje på misjonærens premisser, eller de fremtidige konvertittenes premisser? At nordmenn tror at muslimer ikke ønsker integrering er enda mer alvorlig. Parallellsamfunn kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam" http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
lørdag 8. august 2009
Høyreekstremisme
Dersom noen skulle være i tvil, så er jeg like lidenskapelig motstander av høyreekstremisme som av politisk islam. Jeg tror faktisk høyreekstremisme er mer utbredt i Norge enn islamisme. Når jeg likevel fokuserer på islamisme, er det tre grunner til det:
1. Høyreekstremismen er identifisert av nordmenn. Alle vet hva høyreekstremisme er, og alle avskyr den. Høyreekstremistene er ute i kulda og har ingen politisk innflytelse. Jeg tror mye av årsaken til dette er at Norge historisk sett har vært rammet av høyreekstremismen, nærmere bestemt andre verdenskrig. Vi kjenner den på kroppen. Islamisme derimot, har gjennomsnittsnordmannen lite kunnskap om. Vi gjenkjenner den ikke, og dersom vi gjør det, blir vi mistenkt for konspirasjonstenkning. Nordmenn flest ser dessuten på religion som et gode. Islamistene møtes dermed med tillit, og de får statsstøtte for sin virksomhet, og de får bruke media som mikrofon.
2. Demografien i Norge er i endring. Selv om høyreekstremisme skulle være mer utbredt i Norge, er den liten sammenliknet med islamismens utbredelse i muslimske land. Jeg vil anslå at kanskje 2% av nordmenn kan betraktes som høyreekstremister dersom man tar med de uorganiserte; mens islamistene utgjør kanskje 10-15% av muslimer. Det er dessuten ikke noen vanntette skott mellom islamisme og moderat islam. Det vil være naivt å tro at innvandringen fra muslimske land ikke fører med seg islamister, ettersom man finner islamistiske bevegelser i alle muslimske land, enten i regjering eller opposisjon.
3. Høyreekstremisme og islamisme henger sammen. Dersom den ene vokser, vil den andre følge med. Høyreekstremistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at mørkhudete er onde, mens islamistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at vantro nordmenn er onde. Dette ser vi tydelig i Sverige, der både høyreekstremistene og islamistene står sterkt. Bekjemper man islamismen, er grunnlaget for høyreekstremisme borte.
1. Høyreekstremismen er identifisert av nordmenn. Alle vet hva høyreekstremisme er, og alle avskyr den. Høyreekstremistene er ute i kulda og har ingen politisk innflytelse. Jeg tror mye av årsaken til dette er at Norge historisk sett har vært rammet av høyreekstremismen, nærmere bestemt andre verdenskrig. Vi kjenner den på kroppen. Islamisme derimot, har gjennomsnittsnordmannen lite kunnskap om. Vi gjenkjenner den ikke, og dersom vi gjør det, blir vi mistenkt for konspirasjonstenkning. Nordmenn flest ser dessuten på religion som et gode. Islamistene møtes dermed med tillit, og de får statsstøtte for sin virksomhet, og de får bruke media som mikrofon.
2. Demografien i Norge er i endring. Selv om høyreekstremisme skulle være mer utbredt i Norge, er den liten sammenliknet med islamismens utbredelse i muslimske land. Jeg vil anslå at kanskje 2% av nordmenn kan betraktes som høyreekstremister dersom man tar med de uorganiserte; mens islamistene utgjør kanskje 10-15% av muslimer. Det er dessuten ikke noen vanntette skott mellom islamisme og moderat islam. Det vil være naivt å tro at innvandringen fra muslimske land ikke fører med seg islamister, ettersom man finner islamistiske bevegelser i alle muslimske land, enten i regjering eller opposisjon.
3. Høyreekstremisme og islamisme henger sammen. Dersom den ene vokser, vil den andre følge med. Høyreekstremistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at mørkhudete er onde, mens islamistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at vantro nordmenn er onde. Dette ser vi tydelig i Sverige, der både høyreekstremistene og islamistene står sterkt. Bekjemper man islamismen, er grunnlaget for høyreekstremisme borte.
søndag 2. august 2009
Et veiskille for fremtidens Norge
Bergens Tidende, 17. februar 2009:
Hvordan Norge vil se ut i fremtiden, vil avhenge av hvilken integreringslinje vi legger oss på. Vi står overfor et veiskille. Men jeg forventer at vi erkjenner at mennesker skal komme først, ikke kultur.
Et veiskille for fremtidens Norge
Av Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
I INNVANDRINGS- og integreringsdebatten tas det ofte for gitt at Norge har samme utgangspunkt som Sverige og Danmark, og at man har valgt forskjellige løsninger på integreringen. Men både Sverige og Danmark har så langt hatt flere innvandrere enn Norge, og har av den grunn ikke vært egnet for direkte sammenlikning (Norge ser nå ut til å passere Danmark). Disse to landene kan imidlertid gi oss verdifull innsikt i hvordan Norge vil se ut i nær fremtid, da de i europeisk sammenheng representerer de to ytterpunktene som finnes i innvandrings- og integreringspolitikk.
I Sverige har man i likhet med Nederland og Frankrike store problemer med gettobydeler som preges av rene innvandrerbefolkninger, først og fremst fra muslimske land, som sliter med arbeidsløshet, gjengvold og hærverk.
SVERIGES POLITISKE diskurs har mange fellestrekk med den norske. Offerperspektivet er dominerende. Det hevdes at innvandrerne er offer for diskriminering og rasisme, og at dette har skapt et såkalt utenforskap. Selvsensur er ikke uvanlig i svenske aviser, og begrunnes med at man ikke vil skape rasisme. Det er vanlig at man ikke nevner gjerningspersonens opprinnelsesland i kriminalsaker, da dette tilsynelatende er irrelevant.
Denne selvsensuren er hemmende for den frie debatt, og bidrar ikke til sannhetssøken og nye erkjennelser. Det ser heller ikke ut til at selvsensuren har bidratt til å minimere rasismen, snarere tvert imot, i Sverige er nazisme mye mer utbredt enn i Norge og Danmark. Man hindrer ikke rasisme ved å overlate den kritiske posisjon til rasister. Å anklage etniske svensker for å være rasister er også et hinder for integreringen: Man skaper fordommer hos innvandrere.
DANMARK HAR en helt annen forklaring på parallellsamfunnene enn Sverige. På ministernivå og i medier debatteres det heftig om islamismen og dens totalitære agenda. Det er selvvalgt av islamister å samle seg i gettoer, for å stå imot assimilering i sekulære og demokratiske verdier, islamismens motsetning. Tvangsekteskap blir ofte brukt som et redskap for å holde fast på de mange muslimene som ønsker å løsrive seg fra dette isolerte miljøet og gifte seg med og omgås etniske dansker.
Danmark har en mye åpnere debatt enn Norge og Sverige; mens islamisme til nå har vært tabu i den norske regjeringen, blir ordet brukt flittig av statsråder som velferdsminister Karen Jespersen og integreringsminister Birthe Rønn Hornbech. Mens Sverige glorifiserer det flerkulturelle, holder den danske regjeringen fast ved at assimilering i danske verdier er nødvendig for å bevare sammenhengskraften i det danske samfunnet.
DET SVENSKE samfunnet er basert på den multikulturelle ideologien, som kjennetegnes med normativ kulturrelativisme i utdanningsinstitusjonene, og vilje til forståelse og dialog generelt. Problemet er at den strider mot menneskerettighetene. Man tillater overgrep, og begrunner det med respekt for andres kultur. I ekstreme tilfeller fører dette til straffefritak og forskjellsbehandling i rettsaker, slik som i tilfellet der en tysk dommer, Christa Datz-Winter, ikke tillot en kvinne å skille seg fra sin svært voldelige ektemann.
Den britiske journalisten Johann Hari har pekt på at man i kulturelle spørsmål alltid må foreta et valg, fordi mennesker ikke er en homogen masse: Hvorfor skal den voldelige ektemannens kultur respekteres, og ikke kulturen til den misbrukte kvinnen som ønsket skilsmisse?
(Innlegget ble publisert fire dager før Siv Jensen kom med sitt Rosengård-utspill, der ordet "snikislamisering" ble brukt).
Hvordan Norge vil se ut i fremtiden, vil avhenge av hvilken integreringslinje vi legger oss på. Vi står overfor et veiskille. Men jeg forventer at vi erkjenner at mennesker skal komme først, ikke kultur.
Et veiskille for fremtidens Norge
Av Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
I INNVANDRINGS- og integreringsdebatten tas det ofte for gitt at Norge har samme utgangspunkt som Sverige og Danmark, og at man har valgt forskjellige løsninger på integreringen. Men både Sverige og Danmark har så langt hatt flere innvandrere enn Norge, og har av den grunn ikke vært egnet for direkte sammenlikning (Norge ser nå ut til å passere Danmark). Disse to landene kan imidlertid gi oss verdifull innsikt i hvordan Norge vil se ut i nær fremtid, da de i europeisk sammenheng representerer de to ytterpunktene som finnes i innvandrings- og integreringspolitikk.
I Sverige har man i likhet med Nederland og Frankrike store problemer med gettobydeler som preges av rene innvandrerbefolkninger, først og fremst fra muslimske land, som sliter med arbeidsløshet, gjengvold og hærverk.
SVERIGES POLITISKE diskurs har mange fellestrekk med den norske. Offerperspektivet er dominerende. Det hevdes at innvandrerne er offer for diskriminering og rasisme, og at dette har skapt et såkalt utenforskap. Selvsensur er ikke uvanlig i svenske aviser, og begrunnes med at man ikke vil skape rasisme. Det er vanlig at man ikke nevner gjerningspersonens opprinnelsesland i kriminalsaker, da dette tilsynelatende er irrelevant.
Denne selvsensuren er hemmende for den frie debatt, og bidrar ikke til sannhetssøken og nye erkjennelser. Det ser heller ikke ut til at selvsensuren har bidratt til å minimere rasismen, snarere tvert imot, i Sverige er nazisme mye mer utbredt enn i Norge og Danmark. Man hindrer ikke rasisme ved å overlate den kritiske posisjon til rasister. Å anklage etniske svensker for å være rasister er også et hinder for integreringen: Man skaper fordommer hos innvandrere.
DANMARK HAR en helt annen forklaring på parallellsamfunnene enn Sverige. På ministernivå og i medier debatteres det heftig om islamismen og dens totalitære agenda. Det er selvvalgt av islamister å samle seg i gettoer, for å stå imot assimilering i sekulære og demokratiske verdier, islamismens motsetning. Tvangsekteskap blir ofte brukt som et redskap for å holde fast på de mange muslimene som ønsker å løsrive seg fra dette isolerte miljøet og gifte seg med og omgås etniske dansker.
Danmark har en mye åpnere debatt enn Norge og Sverige; mens islamisme til nå har vært tabu i den norske regjeringen, blir ordet brukt flittig av statsråder som velferdsminister Karen Jespersen og integreringsminister Birthe Rønn Hornbech. Mens Sverige glorifiserer det flerkulturelle, holder den danske regjeringen fast ved at assimilering i danske verdier er nødvendig for å bevare sammenhengskraften i det danske samfunnet.
DET SVENSKE samfunnet er basert på den multikulturelle ideologien, som kjennetegnes med normativ kulturrelativisme i utdanningsinstitusjonene, og vilje til forståelse og dialog generelt. Problemet er at den strider mot menneskerettighetene. Man tillater overgrep, og begrunner det med respekt for andres kultur. I ekstreme tilfeller fører dette til straffefritak og forskjellsbehandling i rettsaker, slik som i tilfellet der en tysk dommer, Christa Datz-Winter, ikke tillot en kvinne å skille seg fra sin svært voldelige ektemann.
Den britiske journalisten Johann Hari har pekt på at man i kulturelle spørsmål alltid må foreta et valg, fordi mennesker ikke er en homogen masse: Hvorfor skal den voldelige ektemannens kultur respekteres, og ikke kulturen til den misbrukte kvinnen som ønsket skilsmisse?
(Innlegget ble publisert fire dager før Siv Jensen kom med sitt Rosengård-utspill, der ordet "snikislamisering" ble brukt).
tirsdag 21. juli 2009
Politisk islam
Ni ting jeg misliker med politisk islam (et trossystem som regjeringen ville straffe meg for å fordømme):
1. Avskyelige straffemetoder. Steining (**, ' , ' ' ), amputering (*,<,^, ' , ' ' ), offentlig halshugging (*, ' ' ), pisking (*,**,<,^, ' , ' ' , ^^), kjønnslemlesting (#,<<), kasting utfor stup (**), konebanking, "øye-for-øye"-straff (**), levende begraving ( ' ' ).
2. Kjønns- og religionsapartheid. Kvinneslaveri og dhimmi-status.
3. Offerløse forbrytelser. Dødsstraff for f.eks. homoseksualitet(*, **,***,#,^,^^,<,##) og utenomekteskapelig sex(*,**, ' , ' ' ); alkoholforbud, sosial omgang på tvers av kjønn.
4. Tankekontroll. Dødsstraff for blasfemi (*,**,***, ' ' '), og frafall (*,**,***, ' ' ', #,^,##,^^).
5. Barne-ekteskap (ingen minimumsalder i Saudi Arabia)
6. Hatet mot ikke-muslimer.
7. Misjonsbefalingen.
8. Det skamløse hykleriet. Opportunisme.
9. Hijaben
* Saudi Arabia
** Iran
*** Afghanistan
' Al-Shabab, Somalia
' ' Taliban
' ' ' Pakistan
< Nigeria
<< Kurdistan
# Somalia
## Mauritania
^ Sudan
^^ Yemen
1. Avskyelige straffemetoder. Steining (**, ' , ' ' ), amputering (*,<,^, ' , ' ' ), offentlig halshugging (*, ' ' ), pisking (*,**,<,^, ' , ' ' , ^^), kjønnslemlesting (#,<<), kasting utfor stup (**), konebanking, "øye-for-øye"-straff (**), levende begraving ( ' ' ).
2. Kjønns- og religionsapartheid. Kvinneslaveri og dhimmi-status.
3. Offerløse forbrytelser. Dødsstraff for f.eks. homoseksualitet(*, **,***,#,^,^^,<,##) og utenomekteskapelig sex(*,**, ' , ' ' ); alkoholforbud, sosial omgang på tvers av kjønn.
4. Tankekontroll. Dødsstraff for blasfemi (*,**,***, ' ' '), og frafall (*,**,***, ' ' ', #,^,##,^^).
5. Barne-ekteskap (ingen minimumsalder i Saudi Arabia)
6. Hatet mot ikke-muslimer.
7. Misjonsbefalingen.
8. Det skamløse hykleriet. Opportunisme.
9. Hijaben
* Saudi Arabia
** Iran
*** Afghanistan
' Al-Shabab, Somalia
' ' Taliban
' ' ' Pakistan
< Nigeria
<< Kurdistan
# Somalia
## Mauritania
^ Sudan
^^ Yemen
Feil fokus i nyateistdebatten
I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen. Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene.
Publisert: 6.4.2009 (fritanke.no)
De siste dagers nyateisme-debatt er noe jeg med nysgjerrighet har fulgt med på, da jeg opplever at det på mange måter er meg det handler om. For noen dager siden skrev jeg et kort innlegg om nyateisme, men fordi jeg ser en fare for at et unyansert bilde på nyateisme får etablere seg, føler jeg at det er nødvendig at jeg utdyper mitt standpunkt ytterligere.
Jeg har et litt problematisk forhold til begrepet "nyateisme", da jeg tror denne formen for ateisme har eksistert så lenge ytringsfriheten har tillatt det, i Norge siden Arnulf Øverlands foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage" i 1933. Jeg har dog en mistanke om at "nyateismen" har eksistert så lenge religiøs undertrykkelse har eksistert. Det ligger i menneskets natur at undertrykkelse skaper sinne og frustrasjon, og bekjempes dette opprøret med tortur og henrettelser, vil sinnet bli liggende latent.
Slik jeg ser det, er den eneste formen for nyateisme som har eksistert, nettopp den som har oppstått som en følge av sekulariseringen av kristendommen. De siste 50 år har kristendommen i Europa blitt så snill og ufarlig at et opprør rett og slett ikke har vært nødvendig. Vår tids ateister har ikke måttet sloss for den friheten som de nyter godt av hver eneste dag, og opplever heller ikke å bli utstøtt av religiøse for sin gudløse overbevisning. I det hele tatt har de liberale kristne og ateistene funnet tonen sammen, vi går på skole sammen, vi er bestevenner, kjærester og til og med i samme familie. Mange kristne vil antakelig også mene at ateister ikke kommer til helvete slik Bibelen klart utrykker det, men at Gud er så full av kjærlighet at han slipper oss inn i himmelen sammen med de troende. Harmonien er komplett.
Innvandringen fra muslimske land (og fremveksten av den amerikanske kristenfundamentalismen) har rokket ved dette bildet på religion. I den muslimske verden havner man i fengsel om man kritiserer islam eller praktiserer homofil sex, og i noen land blir man henrettet for disse to "forbrytelsene". Kvinner har sterkt reduserte rettigheter i forhold til menn. Barbariske straffemetoder (som steining, amputering, pisking og halshugging) brukes i noen av disse landene, først og fremst Saudi Arabia og Iran. Å forlate islam anses som det verste forræderi og straffes med døden i Saudi Arabia, Somalia, Qatar, Yemen, Iran, Sudan, Afghanistan og Mauritania. I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen.
Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene. Og når de snakker ut om sine bekymringer, kommer drapstruslene haglende. Er det forståelig at man da blir irritert? Skal man da forventes å være høflig? Og hvem gjør størst skade, en uhøflig ateist, eller en drapstruende religiøs fanatiker? Sam Harris har selv påpekt problemet med religiøs moderasjon, og det er nettopp nyateistenes kritikere han da tenker på. Problemet er ikke at nyateisten har noe imot religiøs moderasjon, for det har nyateisten ikke, problemet er at den religiøse moderate har noe imot nyateisten. Heldigvis finnes det svært mange unntak, og jeg har selv oppdaget gjennom samtaler med muslimer at muslimer ofte er mye mer enige med meg enn det ateister er, om religion. Min påstand er at muslimer utgjør flertallet av islamkritikere.
Jeg kunne ikke bry meg mindre om hva andre folk tror på, det interesserer meg rett og slett ikke. Men jeg forbeholder meg retten til å være uhøflig mot myndigheter som henretter uskyldige på barbarisk vis, slik hverdagen er i Saudi-Arabia og Iran. Jeg forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener om deres irrasjonelle begrunnelse for en atferd som de ellers ville skammet seg over. Jeg forbeholder meg retten til å bli rasende over at disse menneskene prøver å påføre resten av verden sine middelalderske lover gjennom f.eks. FN's menneskerettighetsråd. Når religionen er en del av staten, slik den er i Norge og Saudi-Arabia, blir jeg provosert. Der har den ingenting å gjøre. Religion hører hjemme sammen med tarotkort, krystallkuler og astrologi: Noe som folk kan sysle med så mye de vil, så lenge dette ikke går på bekostning av andres menneskers frihet fra disse tingene.
Nyateistene føler med andre ord ikke en overveldende trang til å mobbe religiøse, vi er ikke heller ikke så skråsikre som våre meningsmotstandere tror. Vi er ganske enkelt bekymret, fordi vi mener at religionen akkurat nå er helt ute av kontroll.
Gøran Hoff Mikkelsen
Publisert: 6.4.2009 (fritanke.no)
De siste dagers nyateisme-debatt er noe jeg med nysgjerrighet har fulgt med på, da jeg opplever at det på mange måter er meg det handler om. For noen dager siden skrev jeg et kort innlegg om nyateisme, men fordi jeg ser en fare for at et unyansert bilde på nyateisme får etablere seg, føler jeg at det er nødvendig at jeg utdyper mitt standpunkt ytterligere.
Jeg har et litt problematisk forhold til begrepet "nyateisme", da jeg tror denne formen for ateisme har eksistert så lenge ytringsfriheten har tillatt det, i Norge siden Arnulf Øverlands foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage" i 1933. Jeg har dog en mistanke om at "nyateismen" har eksistert så lenge religiøs undertrykkelse har eksistert. Det ligger i menneskets natur at undertrykkelse skaper sinne og frustrasjon, og bekjempes dette opprøret med tortur og henrettelser, vil sinnet bli liggende latent.
Slik jeg ser det, er den eneste formen for nyateisme som har eksistert, nettopp den som har oppstått som en følge av sekulariseringen av kristendommen. De siste 50 år har kristendommen i Europa blitt så snill og ufarlig at et opprør rett og slett ikke har vært nødvendig. Vår tids ateister har ikke måttet sloss for den friheten som de nyter godt av hver eneste dag, og opplever heller ikke å bli utstøtt av religiøse for sin gudløse overbevisning. I det hele tatt har de liberale kristne og ateistene funnet tonen sammen, vi går på skole sammen, vi er bestevenner, kjærester og til og med i samme familie. Mange kristne vil antakelig også mene at ateister ikke kommer til helvete slik Bibelen klart utrykker det, men at Gud er så full av kjærlighet at han slipper oss inn i himmelen sammen med de troende. Harmonien er komplett.
Innvandringen fra muslimske land (og fremveksten av den amerikanske kristenfundamentalismen) har rokket ved dette bildet på religion. I den muslimske verden havner man i fengsel om man kritiserer islam eller praktiserer homofil sex, og i noen land blir man henrettet for disse to "forbrytelsene". Kvinner har sterkt reduserte rettigheter i forhold til menn. Barbariske straffemetoder (som steining, amputering, pisking og halshugging) brukes i noen av disse landene, først og fremst Saudi Arabia og Iran. Å forlate islam anses som det verste forræderi og straffes med døden i Saudi Arabia, Somalia, Qatar, Yemen, Iran, Sudan, Afghanistan og Mauritania. I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen.
Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene. Og når de snakker ut om sine bekymringer, kommer drapstruslene haglende. Er det forståelig at man da blir irritert? Skal man da forventes å være høflig? Og hvem gjør størst skade, en uhøflig ateist, eller en drapstruende religiøs fanatiker? Sam Harris har selv påpekt problemet med religiøs moderasjon, og det er nettopp nyateistenes kritikere han da tenker på. Problemet er ikke at nyateisten har noe imot religiøs moderasjon, for det har nyateisten ikke, problemet er at den religiøse moderate har noe imot nyateisten. Heldigvis finnes det svært mange unntak, og jeg har selv oppdaget gjennom samtaler med muslimer at muslimer ofte er mye mer enige med meg enn det ateister er, om religion. Min påstand er at muslimer utgjør flertallet av islamkritikere.
Jeg kunne ikke bry meg mindre om hva andre folk tror på, det interesserer meg rett og slett ikke. Men jeg forbeholder meg retten til å være uhøflig mot myndigheter som henretter uskyldige på barbarisk vis, slik hverdagen er i Saudi-Arabia og Iran. Jeg forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener om deres irrasjonelle begrunnelse for en atferd som de ellers ville skammet seg over. Jeg forbeholder meg retten til å bli rasende over at disse menneskene prøver å påføre resten av verden sine middelalderske lover gjennom f.eks. FN's menneskerettighetsråd. Når religionen er en del av staten, slik den er i Norge og Saudi-Arabia, blir jeg provosert. Der har den ingenting å gjøre. Religion hører hjemme sammen med tarotkort, krystallkuler og astrologi: Noe som folk kan sysle med så mye de vil, så lenge dette ikke går på bekostning av andres menneskers frihet fra disse tingene.
Nyateistene føler med andre ord ikke en overveldende trang til å mobbe religiøse, vi er ikke heller ikke så skråsikre som våre meningsmotstandere tror. Vi er ganske enkelt bekymret, fordi vi mener at religionen akkurat nå er helt ute av kontroll.
Gøran Hoff Mikkelsen
Hvorfor jeg ikke lenger er medlem i HEF
Så lenge HEF bidrar til å øke religionens innflytelse i offentligheten, ser jeg på HEF som en politisk motstander.
Publisert: 24.3.2009 (fritanke.no)
Etter at jeg avsluttet mitt medlemskap i Human-Etisk Forbund for et år siden, har en del HEF-medlemmer spurt meg hvorfor jeg ikke bare kan melde meg inn igjen og påvirke organisasjonen fra innsiden. Jeg skal i dette innlegget utdype hvorfor jeg har vanskeligheter med dette.
Jeg forstår at man i en organisasjon må akseptere uenigheter. Jeg er selv humanist og deler grunnsynet til HEF, og mener at stat og kirke må skilles. Uenigheten går på hvilken plass og status religion skal ha i samfunnet. Som HEF mener jeg at man ikke skal forskjellsbehandle mennesker basert på religion, og at alle religioner og livssyn skal ha lik status, men er uenig i nivået denne statusen skal ligge på. Typisk HEF-argumentasjon er at siden kristendommen har privilegier i samfunnet, må islam få de samme privilegiene. Som eksempel kan jeg nevne at man mener det må åpnes for muslimske skoler fordi det finnes kristne skoler, og at nrk bør åpne for islamsk forkynnelse. Jeg kan også nevne Miles Hijab-utspill i høst. Med slike kampsaker gjør HEF seg til nyttige idioter for den politisk-islamske bevegelsen, som arbeider for å manifestere og etablere islam i det offentlige rom, og segregere muslimer fra det norske storsamfunnet.
Dette er å gjøre sekularismen en bjørnetjeneste. At kristendommen fortsatt har status i staten, loven og utdanningen må ikke gi islam muligheten til å få det samme. Kristendom og Islam skal ha samme status - i privatsfæren. Det er her religion hører hjemme. HEF burde motarbeide ethvert særkrav fra muslimer, og samtidig motarbeide den politiserte kristendommen, da tenker jeg spesielt på statskirke og kristne skoler. Jeg mener selv at religiøs forkynnelse og indoktrinering er et overgrep mot barn, fordi det krenker deres tanke- og religionsfrihet, og at staten derfor ikke skal oppmuntre til dette gjennom å tillate religiøse skoler. Mitt ståsted sammenfaller med svenske Humanisterna, som mener at barns rettigheter overgår foreldrenes. En fellesskole for alle er dessuten gull verd i integreringsperspektiv.
Jeg må også nevne HEFs engasjement i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, der også Islamsk Råd Norge (IRN) er representert. IRN tar ikke avstand fra dødsstraff av homofile, og av den grunn betrakter jeg IRN som en ekstremistisk organisasjon.
Så lenge HEF bidrar til å øke religionens innflytelse i offentligheten, ser jeg på HEF som en politisk motstander. Men som nyateist er jeg optimistisk for fremtiden, fordi jeg vet at nyateismen er en oppvåkning og en reaksjon på "gudenes hevn" - den globale nyreligiøsiteten som stadig truer sekularismen. Vi må huske på at sekularismen som prinsipp er et ungt fenomen, og at europa er en sekularistisk oase i verdenssammenheng. Er det for mye å håpe på et stemningsskifte i Human-Etisk Forbund?
Gøran Hoff Mikkelsen
Publisert: 24.3.2009 (fritanke.no)
Etter at jeg avsluttet mitt medlemskap i Human-Etisk Forbund for et år siden, har en del HEF-medlemmer spurt meg hvorfor jeg ikke bare kan melde meg inn igjen og påvirke organisasjonen fra innsiden. Jeg skal i dette innlegget utdype hvorfor jeg har vanskeligheter med dette.
Jeg forstår at man i en organisasjon må akseptere uenigheter. Jeg er selv humanist og deler grunnsynet til HEF, og mener at stat og kirke må skilles. Uenigheten går på hvilken plass og status religion skal ha i samfunnet. Som HEF mener jeg at man ikke skal forskjellsbehandle mennesker basert på religion, og at alle religioner og livssyn skal ha lik status, men er uenig i nivået denne statusen skal ligge på. Typisk HEF-argumentasjon er at siden kristendommen har privilegier i samfunnet, må islam få de samme privilegiene. Som eksempel kan jeg nevne at man mener det må åpnes for muslimske skoler fordi det finnes kristne skoler, og at nrk bør åpne for islamsk forkynnelse. Jeg kan også nevne Miles Hijab-utspill i høst. Med slike kampsaker gjør HEF seg til nyttige idioter for den politisk-islamske bevegelsen, som arbeider for å manifestere og etablere islam i det offentlige rom, og segregere muslimer fra det norske storsamfunnet.
Dette er å gjøre sekularismen en bjørnetjeneste. At kristendommen fortsatt har status i staten, loven og utdanningen må ikke gi islam muligheten til å få det samme. Kristendom og Islam skal ha samme status - i privatsfæren. Det er her religion hører hjemme. HEF burde motarbeide ethvert særkrav fra muslimer, og samtidig motarbeide den politiserte kristendommen, da tenker jeg spesielt på statskirke og kristne skoler. Jeg mener selv at religiøs forkynnelse og indoktrinering er et overgrep mot barn, fordi det krenker deres tanke- og religionsfrihet, og at staten derfor ikke skal oppmuntre til dette gjennom å tillate religiøse skoler. Mitt ståsted sammenfaller med svenske Humanisterna, som mener at barns rettigheter overgår foreldrenes. En fellesskole for alle er dessuten gull verd i integreringsperspektiv.
Jeg må også nevne HEFs engasjement i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, der også Islamsk Råd Norge (IRN) er representert. IRN tar ikke avstand fra dødsstraff av homofile, og av den grunn betrakter jeg IRN som en ekstremistisk organisasjon.
Så lenge HEF bidrar til å øke religionens innflytelse i offentligheten, ser jeg på HEF som en politisk motstander. Men som nyateist er jeg optimistisk for fremtiden, fordi jeg vet at nyateismen er en oppvåkning og en reaksjon på "gudenes hevn" - den globale nyreligiøsiteten som stadig truer sekularismen. Vi må huske på at sekularismen som prinsipp er et ungt fenomen, og at europa er en sekularistisk oase i verdenssammenheng. Er det for mye å håpe på et stemningsskifte i Human-Etisk Forbund?
Gøran Hoff Mikkelsen
To myter om nyateisme
Selvfølgelig finnes det nyateister som driver med aktiv misjonering, men dette gjelder ikke alle. Mitt utgangspunkt er at jeg er for frihet, ikke mot religion, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 19.3.2009 (fritanke.no)
Selv om jeg ikke lenger er med i Human-Etisk Forbund, er jeg en ivrig leser av Fri tanke, og følger med på den interne diskusjonen i forbundet med interesse. Det er imidlertid to myter som ser ut til å være utbredt om nyateisme, og som må korrigeres.
Den ene myten er at alle nyateister er skråsikre. Dette er feil. Jeg identifiserer meg selv like mye som en agnostiker som en ateist, og kjenner til mange nyateister som gjør det samme.
Den andre myten er at alle nyateister er misjonærer. Dette er også feil. Selvfølgelig finnes det nyateister som driver med aktiv misjonering, men dette gjelder ikke alle. Mitt utgangspunkt er at jeg er for frihet, ikke mot religion. Men når religiøse truer min frihet, ved å prøve å innføre straff for religionskritikk, straffe meg for å ha homofil sex osv., må jeg sette foten ned. Dersom alle religiøse hadde vært liberale, hadde jeg ikke hatt noen problemer med religion. Min religionskritikk er et forsvar av religionsfrihet, hvilket også innebærer frihet fra religion.
Gøran Hoff Mikkelsen, nyateist
Publisert: 19.3.2009 (fritanke.no)
Selv om jeg ikke lenger er med i Human-Etisk Forbund, er jeg en ivrig leser av Fri tanke, og følger med på den interne diskusjonen i forbundet med interesse. Det er imidlertid to myter som ser ut til å være utbredt om nyateisme, og som må korrigeres.
Den ene myten er at alle nyateister er skråsikre. Dette er feil. Jeg identifiserer meg selv like mye som en agnostiker som en ateist, og kjenner til mange nyateister som gjør det samme.
Den andre myten er at alle nyateister er misjonærer. Dette er også feil. Selvfølgelig finnes det nyateister som driver med aktiv misjonering, men dette gjelder ikke alle. Mitt utgangspunkt er at jeg er for frihet, ikke mot religion. Men når religiøse truer min frihet, ved å prøve å innføre straff for religionskritikk, straffe meg for å ha homofil sex osv., må jeg sette foten ned. Dersom alle religiøse hadde vært liberale, hadde jeg ikke hatt noen problemer med religion. Min religionskritikk er et forsvar av religionsfrihet, hvilket også innebærer frihet fra religion.
Gøran Hoff Mikkelsen, nyateist
Hijab som politisk våpen (leserbrev, fritanke.no)
Å nekte muslimer å bruke hijab til politiuniformen handler ikke først og fremst om prinsippet om en politisk nøytral politiuniform, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 16.12.2008 (fritanke.no)
Kampen om å få bruke hijab på jobb er langt fra enestående for Norge. Hvorfor opplever så mange kvinner det å bruke hijab som et påbud? Jeg tror at svaret på dette spørsmålet ligger i islamistisk strategi: Det handler både om å synliggjøre islamismen i offentligheten, og å segregere muslimske kvinner. Islamister ønsker å markere kvinner, for på den måten sende et signal til ikke-muslimske menn om at disse kvinnene er muslimer som ifølge islam bare kan gifte seg med muslimske menn. På denne måten hindrer man assimilering i sekulære og demokratiske verdier, som står i skarp kontrast til islamismens ideologi. Ved å hevde at slør er obligatorisk i islam, vil man også frata noe av troverdigheten til de mange muslimske kvinnene som ikke bruker slør, da disse ikke er "ekte" muslimske kvinner.
Ut ifra denne konteksten blir det klart at kvinner som bruker hijab faller i en av tre kategorier: De er enten nyttige idioter for islamistene, eller er selv politisk aktive islamister, eller så bruker de hijab som følge av frykt eller press.
Å nekte muslimer å bruke hijab til politiuniformen handler ikke først og fremst om prinsippet om en politisk nøytral politiuniform, men om det som gjør politisk nøytralitet til en verdi i seg selv: Nemlig å begrense politisk innflytelse, særlig politikk av udemokratisk art.
Gøran Hoff Mikkelsen, tidligere HEF-medlem
Publisert: 16.12.2008 (fritanke.no)
Kampen om å få bruke hijab på jobb er langt fra enestående for Norge. Hvorfor opplever så mange kvinner det å bruke hijab som et påbud? Jeg tror at svaret på dette spørsmålet ligger i islamistisk strategi: Det handler både om å synliggjøre islamismen i offentligheten, og å segregere muslimske kvinner. Islamister ønsker å markere kvinner, for på den måten sende et signal til ikke-muslimske menn om at disse kvinnene er muslimer som ifølge islam bare kan gifte seg med muslimske menn. På denne måten hindrer man assimilering i sekulære og demokratiske verdier, som står i skarp kontrast til islamismens ideologi. Ved å hevde at slør er obligatorisk i islam, vil man også frata noe av troverdigheten til de mange muslimske kvinnene som ikke bruker slør, da disse ikke er "ekte" muslimske kvinner.
Ut ifra denne konteksten blir det klart at kvinner som bruker hijab faller i en av tre kategorier: De er enten nyttige idioter for islamistene, eller er selv politisk aktive islamister, eller så bruker de hijab som følge av frykt eller press.
Å nekte muslimer å bruke hijab til politiuniformen handler ikke først og fremst om prinsippet om en politisk nøytral politiuniform, men om det som gjør politisk nøytralitet til en verdi i seg selv: Nemlig å begrense politisk innflytelse, særlig politikk av udemokratisk art.
Gøran Hoff Mikkelsen, tidligere HEF-medlem
FN's menneskerettighetsråd og Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI)
Dette sa FN's menneskerettighetsråd, som forøvrig er kuppet av representanter for islamske diktaturstater som heller skulle ha sittet på tiltalebenken i den internasjonale straffedomstolen i Haag istedet for i menneskerettighetsrådet, i en resolusjon i 2007, med den hensikt å innføre straff for religionskritikk (låter kjent?):"
(...)expresses deep concern at attempts to identify Islam with terrorism, violence and human rights violations."
Dette sier Gudrun Holgersen, representant fra Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) om sitt eget råds årlige rapport i februar 2009:"
Kommisjonen mener det er en klar tendens til å foreta en kobling mellom muslimer som gruppe og vold og terrorisme."
Jeg på min side mener at dette gir grunn til å foreta en kobling mellom ECRI og FN's menneskerettighetsråd, eller for å si det på engelsk: I attempt to identify ECRI with UN's human rights council.
En innvending man kunne komme med i denne sammenhengen, er at steining for utroskap, amputering for tyveri, halshugging for blasfemi, kasting utfor stup for homofili og 100 piskeslag for førekteskapelig sex faktisk er sharialover, så hvorfor er man bekymret for at folk sier sannheten? Krever ECRI og FN's menneskerettighetsråd at jeg skal lyve? At mange muslimer ikke støtter sharia betyr ikke at sharia ikke har noe med islam å gjøre. Det ironiske her er at FN's menneskerettighetsråd ikke vil tillate folk å bruke ytringsfriheten til å si sannheten, samtidig som de bruker den samme ytringsfriheten til å lyve.
FN's menneskerettighetsråd er et hån mot mennesker som faktisk opplever menneskerettighetsbrudd, og en skam for hele verden.
(...)expresses deep concern at attempts to identify Islam with terrorism, violence and human rights violations."
Dette sier Gudrun Holgersen, representant fra Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) om sitt eget råds årlige rapport i februar 2009:"
Kommisjonen mener det er en klar tendens til å foreta en kobling mellom muslimer som gruppe og vold og terrorisme."
Jeg på min side mener at dette gir grunn til å foreta en kobling mellom ECRI og FN's menneskerettighetsråd, eller for å si det på engelsk: I attempt to identify ECRI with UN's human rights council.
En innvending man kunne komme med i denne sammenhengen, er at steining for utroskap, amputering for tyveri, halshugging for blasfemi, kasting utfor stup for homofili og 100 piskeslag for førekteskapelig sex faktisk er sharialover, så hvorfor er man bekymret for at folk sier sannheten? Krever ECRI og FN's menneskerettighetsråd at jeg skal lyve? At mange muslimer ikke støtter sharia betyr ikke at sharia ikke har noe med islam å gjøre. Det ironiske her er at FN's menneskerettighetsråd ikke vil tillate folk å bruke ytringsfriheten til å si sannheten, samtidig som de bruker den samme ytringsfriheten til å lyve.
FN's menneskerettighetsråd er et hån mot mennesker som faktisk opplever menneskerettighetsbrudd, og en skam for hele verden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
