NRK

Etter å ha lidd meg igjennom programmene "Spekter: Høyre om i Europa" og "Europas nye fascister" så er det spesielt to ting jeg ikke kan la være usagt, om jeg skal ha håp om å få blodtrykket mitt ned på et normalt nivå.

For det første reagerer jeg sterkt på NRKs sammenblanding av begrepene "høyreekstremisme" og "høyrepopulisme". Jeg registrerer at media generelt velger å kalle sunn fornuft for "høyrepopulisme", dem om det. Men når NRK prøver å assosiere dette med ekstremisme, så er det et så lavmål at jeg må spørre meg om hvorfor jeg godtar å betale lisens.

For det andre mener jeg programmet "Europas nye fascister" presenterer fakta selektivt. Det er helt greit å fokusere på et emne, slik jeg gjør når jeg snakker om islam. Men da kan ikke dokumentaren ha underteksten "Vi utforsker den økende populariteten til radikale politiske bevegelser i europeiske land." I dette programmet presenteres anti-fascistene som de "snille" og fascistene som de "slemme", når statistikkene viser at antifascister er akkurat like voldelige som fascister.

Et uærlig samfunn

At svenskene ikke vil stemme på et tidligere nazi-parti betyr ikke at de støtter de andre partienes politikk. De har rett og slett ingenting å stemme på. En ny Novusmåling i Sverige avdekker at 73 prosent mener at integrering og innvandring er et stort problem i Sverige.

Samtidig står den antirasistiske tangegangen sterkt i Sverige: Ingenting er så ille som rasisme. Rasismen står i en særstilling blant alle former for ekstremisme, selv om all ekstremisme resulterer i vold. Dette skyldes til en viss grad at svenskene har hatt store problemer med nynazisme, men også at kommunismen og den dogmatiske antirasismen har stor gjennomslagskraft.

Svenskene er redde for å bli hengt ut som rasister. Dette fører til en uærlighet som er skadelig for samfunnet.

"Svenskene har liten tiltro til innvandringseksperter"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=35&tekstid=4221

Har Sverigedemokratene to ansikter?

De siste par dagene etter det svenske valget har jeg prøvd å gjøre Research for å finne ut hva Sverigedemokratene står for. Er de høyreekstreme i 2010? Svaret mitt må bli et forsiktig ja. Forsiktig fordi man akkurat som med islam ikke skal skjære alle over en kam. På samme måte som islam er en intolerant religion, tror jeg SD er et intolerant parti, med nøyaktig samme begrunnelse: En for høy andel av de "troende" er ekstreme.

Jeg har tidligere pekt på nazi-fortiden deres. Selv om dette er et irrelevant argument hvis de har tatt et oppgjør med sin fortid og ekskludert alle rasistiske medlemmer (alle fortjener vel en ny sjanse?), så gir det god grunn til mistenksomhet.

I 2001 ekskluderte de en rekke medlemmer, som dannet et nytt parti, Nasjonaldemokraterna. Nasjonaldemokraterna er i dag et tydelig høyreekstremt parti, med etnopluralisme som sitt øverste mål. Dersom man skulle sammenlikne dem med andre europeiske partier, ser britiske BNP ut til å være et søsterparti. Nationaldemokraterna kritiserer Sverigedemokraterna for å ha "övergett etnicitetens betydelse i nationalismen" (wikipedia).

Ettersom fortiden prinsipielt sett er irrelevant, er det eneste gyldige argumentet å vise til hva de selv har sagt de siste årene, fortrinnsvis siden Jimmie Åkesson tok over. Jeg har nå sett et en del debatter med Jimmie Åkesson, og har til gode å detektere noe rasistisk. I stedet er han en dyktig debattant. Likevel har jeg hørt mange nok rasistiske uttalelser fra SD-medlemmer til at man må spørre seg om dette er representativt. Til SD's forsvar må det sies at innvandringskritiske partier alltid må regne med at rasister søker om medlemskap. Fremskrittspartiet er et eksempel på det. Men rasistene i FrP er etter min bedømmelse ikke representative for partiet, da uttalelsene forekommer sjelden tatt i betraktning at organisasjonen har 28.000 medlemmer (selv om man kan kritisere FrP's håndtering av sakene). Hyppigheten av rasistiske uttalelser fra medlemmer i Sverigedemokratene, kombinert med at medlemstallet er på bare 4500 medlemmer, gir meg grunn til å mistenke at partiet har en rasistisk fløy, på samme måte som FrP hadde det på 90-tallet.

Det svenske valget

Sverigedemokratene er inne på riksdagen. Jeg er skeptisk. Likevel er det fristende å spørre: Hvor er forkjemperne for dialog og mangfold nå? Aksepterer de bare dialogen når det er religiøs ekstremisme det er snakk om, eller skal all ekstremisme behandles likt?

Partiets nazi-fortid sier sitt. Jimmie Åkesson er utvilsomt en dyktig retoriker, men det hjelper lite. Uansett hvor flinke de er til å ekskludere rasister vil det alltid hvile et mistenkelighetens slør over Sverigedemokratene. Et annet moment som taler i Sverigedemokratenes disfavør er Sveriges radios infiltrering av ungdomsforbundet i 2008, der man gjorde skjulte opptak. Journalistene hevdet at det ble brukt rasistisk sjargong i en tredel av møtene de deltok i. Ettersom svenskene generelt ser rasisme overalt skal en slik påstand ikke tas for god fisk, men at det ble brukt rasistisk sjargong er det ingen tvil om.

Likevel bør alle politikere og journalister være klar over at de kun har seg selv å takke for Sverigedemokratenes fremgang. Sverige er det landet i Europa som har kommet kortest når det kommer til å erkjenne problemer knyttet til politisk islam. Når man later som problemene ikke eksisterer, er dette hva man får.

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1316&artikel=2728776

Elitens hus

Aften 22. september 2010

Litteraturhuset har blitt hausset opp som et sentralt sted for norsk debatt. Men er det egentlig debatt som foregår her, eller er det konsensus? Min mistanke er nemlig at debattantene langt på vei er enige, noe jeg fikk bekreftet da en venn inviterte meg. Senere på kvelden traff jeg min venn som da hadde gått før debatten var over.

Deres siste debattant var Nazneen Khan-Østrem, som i boken "Råtekst" fra 1999 fremhever terroristen Ulrike Meinhof som et forbilde. Tidligere har de latt eks-AKP'er Dag Solstad få bagatellisere ytringsfriheten. Rød Ungdoms eks-leder Marte Michelet har også vært hyppig gjest, og har ledet debatten ved noen anledninger. Ytre venstres tilstedeværelse er åpenbar. Ikke overraskende, da huset ledes av den nylig selverklærte kommunisten Aslak Sira Myhre.

Litteraturhuset har fire vegger også i symbolsk forstand: Her isolerer eliten seg og dyrker egen fortreffelighet, mens folk som spaserer langs Wergelandsveien utenfor lever i den virkelige verden. Her blir lyserøde Aslak Nore og Ola Borten Moe fremstilt som høyrepopulister, mens voldsromantikeren Khan-Østrem tas på alvor. Sistemann ut i gapestokken var Per Edgar Kokkvold, som av Khan-Østrem ble beskyldt for å være antimuslimsk fordi han forsvarer folk som trues på livet.

Likevel er huset stuerent i alle rom, da etablerte medier har en voldsom kjærlighet til debattene her. Er dette et tegn på at vi ville fått et "knallrødt storting hvis journalister fikk bestemme", slik Dagsavisen rapporterte i 2009?

Svar til Lars Gule

"I prinsippet kan alle organisasjoner ses som «potensielt» voldelige, men det er all grunn til å tro at (medlemmer i) en organisasjon som aktivt fordømmer homofile (eller fargede) og oppmuntrer til overgrep, vold og drap, vil ty til vold mot homofile (eller fargede) raskere enn andre organisasjoner", skriver Lars Gule. Med det glemmer han de mange høyreekstreme partiene som han selv antakeligvis ser for nettopp det de er, men som aldri utad har oppmuntret til overgrep, vold og drap. Tror ikke Lars Gule at disse organisasjonene vil ty til vold mot homofile og fargede like raskt som de åpent rasistiske og homofobe organisasjonene?

Jeg er enig i at alle organisasjoner i prinsippet kan ses som potensielt voldelige, men noen organisasjoner etterlater seg åpenbare bevis på at de har voldelige bånd. Jeg vil anta at Lars Gule ikke har problemer med å se dette i forbindelse med høyreekstremisme. Men han er blåøyd i møte med islamisme. Islamsk Råd sitter i et råd som har Yusuf al-Qaradawi som leder. Han har hyllet holocaust, tillater barneekteskap og har utgitt fatwaer som foreskriver straff eller dødsstraff for utenomekteskapelig sex, homoseksualitet, og som foreskriver dødsstraff for apostasi. Jeg har også nevnt IRN's tidligere leder som har en bror i Hamas, av EU klassifisert som en terrorist-organisasjon. Han har selv sagt til TV2 Nettavisen at ønsker samarbeid mellom Norge og Hamas. I tillegg har jeg ikke glemt det som jeg oppfattet som forsnakkelse av IRN's talsmann Zahid Mukhtar på Holmgang i 2004. Her uttalte han at sharialoven står over norsk lov, og fastholdt sin forståelse for de som drepte filmskaperen Theo Van Gogh.

http://www.nettavisen.no/utenriks/article561918.ece

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece

Gøran Hoff Mikkelsen

"Lars Gule: – Verken HEF eller jeg er blåøyde"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule__Verken_HEF_eller_jeg_er_blaoyde/

"Lars Gule: Svar til Bucher og Hoff Mikkelsen"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Svar_til_Bucher_og_Hoff_Mikkelsen/

Dobbeltstandard

– Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.

Publisert: 18.8.2010

"Samarbeidet i STL innebærer ikke at man ukritisk støtter hverandres saker, men det innebærer et felles engasjement for og synliggjøring av livssynspolitiske spørsmål vi er enige om", skriver Kristin Mile. Ville hun ha sagt det samme om en rasistisk organisasjon? Neppe. Jeg etterlyser samme sunne reaksjonsmønster fra HEF som man ville brukt i møte med høyreekstremisme. Dersom jeg kunne dokumentere at en norsk politisk organisasjon på høyresiden var representert i et europeisk råd der en av de mest kjente antisemittene i verden satt som leder, hadde en tidligere leder med en bror i National Vanguard, og hadde problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile, ville ikke varsellampene da ha blinket? Ville man ikke da anta at denne organisasjonen var høyreekstremistisk? Så hvorfor denne dobbeltstandarden med Islamsk Råd Norge?

Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.

Gøran Hoff Mikkelsen

"HEF beklager ikke"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Kristin_Mile_Vi_beklager_ikke/

"Samarbeid bidrar til å holde islamismen i sjakk"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Samarbeid_bidrar_til_a_holde_islamismen_i_sjakk/

Når skal Human-Etisk Forbund beklage? - Fritanke.no

Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge.

Publisert: 16.8.2010

Jeg har fulgt de siste måneders debatt på fritanke.no med interesse. Det enkeltmomentet jeg har reagerert mest på, er dobbeltstandarden og hykleriet i at Ole Jørgen Anfindsen avkreves forklaring for at han lenket en artikkel som var underskrevet National Vanguard, samtidig som Human-Etisk Forbund ikke foretar selvransakelse for deres flørt med islamisme. Dette både provoserer og bekymrer meg, fordi Human-Etisk Forbund er en organisasjon med over 70.000 medlemmer.

Er all vold like ille? Jeg mener det. Jeg gjør ikke forskjell på hvite supremacister som dreper fargede, og islamistiske supremacister som dreper homofile.

Å ta avstand fra dødsstraff for homofile er en enkel sak. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste nordmenn ville gjort det på autopilot dersom de ble spurt. Så sent som i februar 2009 ville leder i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, ikke kommentere Irans dødsstraff for homofili. Hvorfor?

Islamsk Råd Norge sitter i Det europeiske fatwarådet, der holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi er leder. Hvorfor?

Islamsk Råd Norges tidligere leder Mohammed Hamdan har en bror som er talsmann for Hamas. Hvorfor?

Hvorfor får man ikke kalde føtter? Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge. Akkurat som Fremskrittspartiet sliter med sitt rykte etter partiets flørt med rasisme på 80- og 90-tallet, vil Human-Etisk Forbunds ettermæle bære preg av forbundets flørt med radikal islam, når man burde visst bedre. Vil forbundet ha det på samvittigheten?

Gøran Hoff Mikkelsen

" - Islamsk Råd er en mafia"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=171203

" -Sharialoven over norsk lov"
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece

Frigjøringsbevegelse??

"Borten Moe forstår ikke at islamismen er midtøstens frigjøringsbevegelse." skriver Arve Meisingset i dagens klassekampen. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." For en tid tilbake prydet en hijabkledd ung kvinne fra Det Muslimske Brorskap forsiden av Morgenbladet. Denne unge kvinnen gjorde opprør mot ledelsen i Det Muslimske Brorskap, Hurra! Aftenposten har omtalt deres ideologiske leder, holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi, som en "klara klok for muslimer". Ja, DMB er forbudt i Egypt, men det gjør dem ikke til helter. Heller ikke Hamas. Eller Hizbollah. For noen år siden ble Taliban av noen sett på som en frigjøringsbevegelse, men jeg vil tro de fleste har gått vekk fra det nå.

Frigjøringsbevelgelse? Virkelig?? Unnskyld meg, men var det ikke dette de sa i Iran i 1979? Med slike holdninger bør ikke venstresiden bli overrasket over at høyresiden vokser frem på meningsmålingene. Dette er skremmende!

Aslak Nore -en del av eliten

Aftenposten, 29. juli 2010

Sommeren 2009 var det store avisoppslag om den såkalte "kulturkampen" i Norge, en definisjonskamp mellom makteliten, bestående av sekstiåttergenerasjonen, og utfordrerne, som ikke vil godta den sterke dogmatismen som sekstiåttergenerasjonen representerer. Et av disse dogmene er multikulturalismen, en ideologi som baserer seg sterkt på en kulturrelativistisk toleranse for inhumane praksiser i regnbuesamfunnets navn. Aslak Nore markerte seg i sin bok Ekstremistan som en forsiktig kritiker av multikulturalismen, samtidig som han, paradoksalt nok, ønsket det nye, mer ekstreme Norge velkommen.

Eliten har beveget seg siden 2009. Få vil i dag være uenig med Aslak Nore i hans påpekning av de åpenbare, problematiske sidene ved det multikulturelle samfunnet. Nore er på sin side fornøyd. Som han skrev i Dagbladet i vår, "Kulturkampen er vunnet. Nå starter kampen mot høyrepopulismens misbruk av seieren." Dette oppsummerer for meg hvor Aslak Nore står i 2010. Han er ikke lenger en av utfordrerne, men er blitt en del av eliten.

GØRAN HOFF MIKKELSEN
musiker og skribent, Oslo

Et interessant sammentreff er det at i samme aftenposten, på samme side, i samme spalte, rett over mitt innlegg er et innlegg av en annen "høyrepopulist", nemlig "eurabianisten" Hallgrim Berg.

Antirasistisk Senters knallrøde agenda

Jeg legger ikke skjul på at jeg i det siste har irritert meg voldsomt over Antirasistisk Senters rapport som ble sendt til FN med regjeringens velsignelse. Her går de til frontalangrep på Human Rights Service, og viser med det en arroganse som ikke er et demokrati verdig. Det jeg stadig undrer meg over er: Hvorfor blir denne organisasjonen tatt seriøst? Jeg må innrømme at jeg selv har vært en av dem som har tatt organisasjonen seriøst, blant annet ved at jeg har debattert heftig med dem over en ettårsperiode på deres facebook-gruppe. Jeg innser nå at jeg har vært utrolig naiv. Jeg har trodd at organisasjonen var politisk uavhengig.

Under "Stopp muslimhetsen!"-oppropet i fjor klarte Antirasistisk Senter å samle følgende partipolitiske organisasjoner: Kristelig Folkepartis Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre. De andre partipolitiske organisasjonene skjønte selvsagt at en slik demonisering av nordmenn er hinsides enhver fornuft, og takket derfor nei på forespørsel. Kun to moderpartier var med på oppropet: De Grønne og Rødt, og de representerte ved stortingsvalget 2009 til sammen 1,6% av Norges befolkning. Dersom man antok at moderpartiene til ungdomsorganisasjonene var like irrasjonelle som dem, ville de til sammen utgjøre 17,2% av Norges befolkning.

For all del. I et demokrati skulle det bare mangle at organisasjoner som Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom og Antirasistisk Senter får ytre seg i aviser. Det jeg reagerer på er måten ARS blir løftet frem som en mer seriøs organisasjon enn Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom. "Alle" vet jo at disse organisasjonene består av ideologisk forblindede idealister. Ja, jeg er arrogant, men heldigvis ikke så arrogant at jeg rapporterer dem til FN.

Audun Lysbakken må rapporteres til FN

Jeg lurer på om jeg skal klage Audun Lysbakken inn til FN. Jeg liker ikke meningene hans. Jeg skal anbefale FN at de krever hans avgang som statsråd. Er jeg arrogant? Selvfølgelig ikke! Jeg tilhører høyresiden, vi er de snille, og vi har Gud på vår side. Det er opplest og vedtatt, ingen vits å stille spørsmålstegn ved det.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3711334.ece

Jonas Gahr Støre - en ubrukelig utenriksminister

Norges desidert mest oppskrytte politiker heter Jonas Gahr Støre. Denne mannen som har gjort den ene brøleren etter den andre, og som likevel slipper unna, takket være en ukritisk presse som gladelig kysser han i ræven. En arrogant karrierepolitiker som driter i det norske folk. Her er et utvalg av all dritten han har servert i sine fem år som utenriksminister:

1. I 2006 kalte han Vebjørn Selbekk en ekstremist for å ha trykket et faksimile av de 12 karikaturtegningene som Jyllandsposten bestilte i oppdrag for å teste ytringsfriheten. Vebjørn Selbekk fikk 1000 trusler, av de 50 direkte drapstrusler som følge av publiseringen. En norsk delegasjon reiste til midtøsten for å møte den populære terroristen Yusuf Al-Qaradawi og overlevere Selbekks ydmykende beklagelse. Store deler av reiseutgiftene var dekket av Utenriksdepartementet.

2. I 2008 ga Utenriksdepartementet etter for muslimske trusler og fordømte Geert Wilders' film "Fitna", noe som ga et tydelig signal til den muslimske verden: Trusler virker. Terror virker.

3. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." Blant de inviterte var Det Muslimske Brorskap, verdens største islamistiske organisasjon. Det kanskje mest sentrale medlemmet i Det Muslimske Brorskapet må sies å være Sayyid Qutb, som er mest kjent for sin bok "Milepæler", som er for islamismen det "Mein Kampf" er for nazismen. Qutb ble henrettet av den egyptiske regjeringen for sine radikale "ideer" i 1966, og fikk martyrstatus. Derfor regner mange 1966 for å være fødeåret for den moderne islamismen.

4. FN's menneskerettighetsråd domineres av de mest brutale og ondskapsfulle diktaturene som eksisterer i verden i dag. Disse landene jobber blant annet for en verdensomspennende blasfemilov som skal skjerme dem for kritikk. Norge er blant de få vestlige landene som ikke har meldt seg ut av rådet.

5. Utenriksdepartementet har sendt millionvis av skattekroner til koranskoler i Pakistan. Flere av skolene har blitt stengt fordi de støtter Taliban.

6. Jonas Gahr Støre hadde nylig Saudi Arabias prins Salman på besøk i Norge. Saudi Arabia er kanskje det landet i verden som har verst menneskerettslige kår: Innbyggere steines til døde, amputeres og piskes. Hver fredag arrangeres det offentlige henrettelser der de dømte halshugges med sverd. Det er dødsstraff for homofili, utroskap, frafall fra islam og blasfemi (som f.eks. å forkynne kristendom). Saudi Arabisk lov har ingen minimumsalder for ekteskap. Om samtalene med prins Salman hadde Støre blant annet dette å si: "Norge og Saudi-Arabia er to forskjellige land, som begge har vært moderne stater i hundre år. Vi organiserer vårt samfunn på ulike måter, og dette har jeg diskutert med prinsen på en respektfull måte (...) Ofte møter man utsagn om at ingen land har rett til å påføre sitt verdisyn på andre, og det er jeg helt enig i. Men samtidig har både Saudi-Arabia og andre land akseptert et annet verdisyn gjennom ulike FN-konvensjoner."

Kulturkampen har såvidt begynt

I norsk offentlighet snakkes det stadig om kulturkamp, dette oppgjøret med vedtatte sannheter hos makteliten. Aslak Nore har hevdet at kulturkampen er over. Det er en modig påstand, og får meg til å undres over om han står på maktelitens eller utfordrernes side. Jeg tror vi har mange år igjen til vi kan si at det har skjedd et paradigmeskifte i Norge og Europa ellers.

Det er særlig to trekk ved europeisk tankegods og opinion som vil forandre seg i løpet av de kommende årene: Det ene er folks forhold til sannheten og det andre er folks menneskesyn.

Eksisterer sannhet? Dersom man spør folk på gata, vil man få tre mulige svar: 1) " Sannheten eksisterer, og jeg kjenner den." Dette er det absolutistiske ståstedet, der man hevder å vite. Det er særlig utbredt blant religiøse og ideologiske fundamentalister, som oftest har blitt indoktrinert fra tidlig barndom. Diskusjon med slike folk er umulig, da skråsikkerheten og indoktrineringen stikker så dypt at den ikke kan endres. 2) "Jeg kjenner ikke sannheten, for den eksisterer ikke". Dette er det postmoderne, relativistiske ståstedet. Verden er som et buffetbord der man kan plukke virkelighetsforståelser etter hva som passer en best. "Sant for meg" synes å være ordtaket. Ord som "sannhet" blir av relativistiske mennesker gjerne møtt med et hånflir, fordi man blir tatt for å være en som har absolutistisk tangegang.
3) "Jeg kjenner ikke sannheten, men den eksisterer." Selv om man ikke vet hvordan virkeligheten er, så ER den på en eller annen bestemt måte. Dette er det mest logiske standpunktet. Ser man nøye på det relativistiske standpunktet ser man at det inneholder en selvmotsigelse: Om ikke annet så har man godtatt det som en sannhet at sannhet ikke eksisterer, og da eksisterer jo sannhet likevel.

Det relativistiske ståstedet får vidtrekkende konsekvenser for politikken: Det fører til likegyldighet, og i ytterste konsekvens til likegyldighet overfor urettferdighet. For hvem er vel vi til å påtvinge andre land menneskerettigheter, som bare er et resultat av vestlig virkelighetsforståelse?

Er mennesket godt eller ondt av natur? Dette er den klassiske debatten om arv vs. miljø. Spør man nordmenn i dag, er sannsynligheten stor for at svaret lyder omtrent slik: "Alle mennesker er gode innerst inne, så det finnes håp for alle. Når mennesker begår onde, grusomme handlinger, er det fordi miljøet og oppveksten har gjort dem slik". Men finnes det mennesker som er arvelig disponert for ondskap, og som vil ha svært negative trekk uansett hvor gode oppvekstbetingelser de har? Kan det tenkes at det er noe i det pietistiske tankegodset, som har preget Norge i århundrer? Jeg tror det. Men der pietistene har dyrket det syndige mennesket, mener jeg at virkeligheten er mer nyansert: Vi er tross alt mer gode enn vi er onde, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er et evolusjonært prinsipp at samarbeid og hjelpsomhet, praktiske konsekvenser av det å være snill, øker sjansen for overlevelse. Dette kalles gjensidighetsprinsippet, populært uttrykt "klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen", og finnes i utallige eksempler i dyreriket.

Dessverre er det slik at det vi oppfatter som negative eller onde karaktertrekk kan gi evolusjonære fordeler. Uredelig spill har en fordel så lenge populasjonen domineres av naive individer, i motsetning til det Richard Dawkins i sin bok "Det Egoistiske Genet" kaller "langsinte" individer. Med andre ord: Dersom uredelig spill får alvorlige nok konsekvenser for den det gjelder, vil de "langsinte" individene dominere populasjonen på bekostning av "juksemakerne".

Jeg mener altså at mennesket er BÅDE godt og ondt av natur. Det populære ståstedet "alle mennesker er gode innerst inne" gjelder ikke for meg. Mange mennesker har en overveldende grad av kynisme innerst inne, som jeg ikke tror bare har kommet av dårlig oppvekst. Vi har vel alle noen trekk i oss som vi er lite stolte av, forskjellen er at kyniske mennesker har det mer, at de faktisk ER stolte av det, og at det er ingenting omgivelsene (les: miljøet) kan gjøre med det. Det er imidlertid på plass med en nyansering: Selvsagt er mange kriminelle ofre for sitt eget miljø. Men ikke alle. Og det kan ikke sies ofte nok at et mer negativt menneskesyn ikke trenger å få konsekvenser for menneskeverdet: Alle mennesker har, uansett hvor grusomme de er, rett til liv og en human behandling.

Så hvilke konsekvenser det naivt positive menneskesynet for politikken? Offerperspektivet, det mange vil kalle "dulling med bøller" er en direkte konsekvens av dette menneskesynet. Man ser på alle kriminelle som "ofre" som kan "helbredes". Det farlige med en slik politisk tankegang er at man da fritar den kriminelle fra ansvar. Dette sender i sin tur et helt feil signal til de kyniske menneskene som faktisk vet hva som er galt og hva som er rett, men som likevel gjør det som er galt med fullt overlegg. De vet utmerket godt at de kan gjøre noe med sin egen oppførsel, men utnytter folks godhet og naivitet for alt det er verdt.

Menneskesynet er i stadig endring. I dag er mitt ståsted kanskje kontroversielt, men få ville vært uenig med meg i 1945, da menneskehistoriens kanskje hittil mest grusomme kapittel endelig var over. Likeledes tror jeg dette menneskesynet kommer tilbake når relativismen og likegyldigheten overfor andre kulturer slipper taket. Verden er fortsatt et grusomt sted, og før eller senere vil dette synke inn i den allmenne bevissthet. Først da kan vi gjøre verden bedre.