Kulturkampen har såvidt begynt

I norsk offentlighet snakkes det stadig om kulturkamp, dette oppgjøret med vedtatte sannheter hos makteliten. Aslak Nore har hevdet at kulturkampen er over. Det er en modig påstand, og får meg til å undres over om han står på maktelitens eller utfordrernes side. Jeg tror vi har mange år igjen til vi kan si at det har skjedd et paradigmeskifte i Norge og Europa ellers.

Det er særlig to trekk ved europeisk tankegods og opinion som vil forandre seg i løpet av de kommende årene: Det ene er folks forhold til sannheten og det andre er folks menneskesyn.

Eksisterer sannhet? Dersom man spør folk på gata, vil man få tre mulige svar: 1) " Sannheten eksisterer, og jeg kjenner den." Dette er det absolutistiske ståstedet, der man hevder å vite. Det er særlig utbredt blant religiøse og ideologiske fundamentalister, som oftest har blitt indoktrinert fra tidlig barndom. Diskusjon med slike folk er umulig, da skråsikkerheten og indoktrineringen stikker så dypt at den ikke kan endres. 2) "Jeg kjenner ikke sannheten, for den eksisterer ikke". Dette er det postmoderne, relativistiske ståstedet. Verden er som et buffetbord der man kan plukke virkelighetsforståelser etter hva som passer en best. "Sant for meg" synes å være ordtaket. Ord som "sannhet" blir av relativistiske mennesker gjerne møtt med et hånflir, fordi man blir tatt for å være en som har absolutistisk tangegang.
3) "Jeg kjenner ikke sannheten, men den eksisterer." Selv om man ikke vet hvordan virkeligheten er, så ER den på en eller annen bestemt måte. Dette er det mest logiske standpunktet. Ser man nøye på det relativistiske standpunktet ser man at det inneholder en selvmotsigelse: Om ikke annet så har man godtatt det som en sannhet at sannhet ikke eksisterer, og da eksisterer jo sannhet likevel.

Det relativistiske ståstedet får vidtrekkende konsekvenser for politikken: Det fører til likegyldighet, og i ytterste konsekvens til likegyldighet overfor urettferdighet. For hvem er vel vi til å påtvinge andre land menneskerettigheter, som bare er et resultat av vestlig virkelighetsforståelse?

Er mennesket godt eller ondt av natur? Dette er den klassiske debatten om arv vs. miljø. Spør man nordmenn i dag, er sannsynligheten stor for at svaret lyder omtrent slik: "Alle mennesker er gode innerst inne, så det finnes håp for alle. Når mennesker begår onde, grusomme handlinger, er det fordi miljøet og oppveksten har gjort dem slik". Men finnes det mennesker som er arvelig disponert for ondskap, og som vil ha svært negative trekk uansett hvor gode oppvekstbetingelser de har? Kan det tenkes at det er noe i det pietistiske tankegodset, som har preget Norge i århundrer? Jeg tror det. Men der pietistene har dyrket det syndige mennesket, mener jeg at virkeligheten er mer nyansert: Vi er tross alt mer gode enn vi er onde, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er et evolusjonært prinsipp at samarbeid og hjelpsomhet, praktiske konsekvenser av det å være snill, øker sjansen for overlevelse. Dette kalles gjensidighetsprinsippet, populært uttrykt "klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen", og finnes i utallige eksempler i dyreriket.

Dessverre er det slik at det vi oppfatter som negative eller onde karaktertrekk kan gi evolusjonære fordeler. Uredelig spill har en fordel så lenge populasjonen domineres av naive individer, i motsetning til det Richard Dawkins i sin bok "Det Egoistiske Genet" kaller "langsinte" individer. Med andre ord: Dersom uredelig spill får alvorlige nok konsekvenser for den det gjelder, vil de "langsinte" individene dominere populasjonen på bekostning av "juksemakerne".

Jeg mener altså at mennesket er BÅDE godt og ondt av natur. Det populære ståstedet "alle mennesker er gode innerst inne" gjelder ikke for meg. Mange mennesker har en overveldende grad av kynisme innerst inne, som jeg ikke tror bare har kommet av dårlig oppvekst. Vi har vel alle noen trekk i oss som vi er lite stolte av, forskjellen er at kyniske mennesker har det mer, at de faktisk ER stolte av det, og at det er ingenting omgivelsene (les: miljøet) kan gjøre med det. Det er imidlertid på plass med en nyansering: Selvsagt er mange kriminelle ofre for sitt eget miljø. Men ikke alle. Og det kan ikke sies ofte nok at et mer negativt menneskesyn ikke trenger å få konsekvenser for menneskeverdet: Alle mennesker har, uansett hvor grusomme de er, rett til liv og en human behandling.

Så hvilke konsekvenser det naivt positive menneskesynet for politikken? Offerperspektivet, det mange vil kalle "dulling med bøller" er en direkte konsekvens av dette menneskesynet. Man ser på alle kriminelle som "ofre" som kan "helbredes". Det farlige med en slik politisk tankegang er at man da fritar den kriminelle fra ansvar. Dette sender i sin tur et helt feil signal til de kyniske menneskene som faktisk vet hva som er galt og hva som er rett, men som likevel gjør det som er galt med fullt overlegg. De vet utmerket godt at de kan gjøre noe med sin egen oppførsel, men utnytter folks godhet og naivitet for alt det er verdt.

Menneskesynet er i stadig endring. I dag er mitt ståsted kanskje kontroversielt, men få ville vært uenig med meg i 1945, da menneskehistoriens kanskje hittil mest grusomme kapittel endelig var over. Likeledes tror jeg dette menneskesynet kommer tilbake når relativismen og likegyldigheten overfor andre kulturer slipper taket. Verden er fortsatt et grusomt sted, og før eller senere vil dette synke inn i den allmenne bevissthet. Først da kan vi gjøre verden bedre.