"I prinsippet kan alle organisasjoner ses som «potensielt» voldelige, men det er all grunn til å tro at (medlemmer i) en organisasjon som aktivt fordømmer homofile (eller fargede) og oppmuntrer til overgrep, vold og drap, vil ty til vold mot homofile (eller fargede) raskere enn andre organisasjoner", skriver Lars Gule. Med det glemmer han de mange høyreekstreme partiene som han selv antakeligvis ser for nettopp det de er, men som aldri utad har oppmuntret til overgrep, vold og drap. Tror ikke Lars Gule at disse organisasjonene vil ty til vold mot homofile og fargede like raskt som de åpent rasistiske og homofobe organisasjonene?
Jeg er enig i at alle organisasjoner i prinsippet kan ses som potensielt voldelige, men noen organisasjoner etterlater seg åpenbare bevis på at de har voldelige bånd. Jeg vil anta at Lars Gule ikke har problemer med å se dette i forbindelse med høyreekstremisme. Men han er blåøyd i møte med islamisme. Islamsk Råd sitter i et råd som har Yusuf al-Qaradawi som leder. Han har hyllet holocaust, tillater barneekteskap og har utgitt fatwaer som foreskriver straff eller dødsstraff for utenomekteskapelig sex, homoseksualitet, og som foreskriver dødsstraff for apostasi. Jeg har også nevnt IRN's tidligere leder som har en bror i Hamas, av EU klassifisert som en terrorist-organisasjon. Han har selv sagt til TV2 Nettavisen at ønsker samarbeid mellom Norge og Hamas. I tillegg har jeg ikke glemt det som jeg oppfattet som forsnakkelse av IRN's talsmann Zahid Mukhtar på Holmgang i 2004. Her uttalte han at sharialoven står over norsk lov, og fastholdt sin forståelse for de som drepte filmskaperen Theo Van Gogh.
http://www.nettavisen.no/utenriks/article561918.ece
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
Gøran Hoff Mikkelsen
"Lars Gule: – Verken HEF eller jeg er blåøyde"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule__Verken_HEF_eller_jeg_er_blaoyde/
"Lars Gule: Svar til Bucher og Hoff Mikkelsen"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Svar_til_Bucher_og_Hoff_Mikkelsen/
mandag 23. august 2010
onsdag 18. august 2010
Dobbeltstandard
– Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.
Publisert: 18.8.2010
"Samarbeidet i STL innebærer ikke at man ukritisk støtter hverandres saker, men det innebærer et felles engasjement for og synliggjøring av livssynspolitiske spørsmål vi er enige om", skriver Kristin Mile. Ville hun ha sagt det samme om en rasistisk organisasjon? Neppe. Jeg etterlyser samme sunne reaksjonsmønster fra HEF som man ville brukt i møte med høyreekstremisme. Dersom jeg kunne dokumentere at en norsk politisk organisasjon på høyresiden var representert i et europeisk råd der en av de mest kjente antisemittene i verden satt som leder, hadde en tidligere leder med en bror i National Vanguard, og hadde problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile, ville ikke varsellampene da ha blinket? Ville man ikke da anta at denne organisasjonen var høyreekstremistisk? Så hvorfor denne dobbeltstandarden med Islamsk Råd Norge?
Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.
Gøran Hoff Mikkelsen
"HEF beklager ikke"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Kristin_Mile_Vi_beklager_ikke/
"Samarbeid bidrar til å holde islamismen i sjakk"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Samarbeid_bidrar_til_a_holde_islamismen_i_sjakk/
Publisert: 18.8.2010
"Samarbeidet i STL innebærer ikke at man ukritisk støtter hverandres saker, men det innebærer et felles engasjement for og synliggjøring av livssynspolitiske spørsmål vi er enige om", skriver Kristin Mile. Ville hun ha sagt det samme om en rasistisk organisasjon? Neppe. Jeg etterlyser samme sunne reaksjonsmønster fra HEF som man ville brukt i møte med høyreekstremisme. Dersom jeg kunne dokumentere at en norsk politisk organisasjon på høyresiden var representert i et europeisk råd der en av de mest kjente antisemittene i verden satt som leder, hadde en tidligere leder med en bror i National Vanguard, og hadde problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile, ville ikke varsellampene da ha blinket? Ville man ikke da anta at denne organisasjonen var høyreekstremistisk? Så hvorfor denne dobbeltstandarden med Islamsk Råd Norge?
Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.
Gøran Hoff Mikkelsen
"HEF beklager ikke"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Kristin_Mile_Vi_beklager_ikke/
"Samarbeid bidrar til å holde islamismen i sjakk"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Samarbeid_bidrar_til_a_holde_islamismen_i_sjakk/
mandag 16. august 2010
Når skal Human-Etisk Forbund beklage? - Fritanke.no
Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge.
Publisert: 16.8.2010
Jeg har fulgt de siste måneders debatt på fritanke.no med interesse. Det enkeltmomentet jeg har reagerert mest på, er dobbeltstandarden og hykleriet i at Ole Jørgen Anfindsen avkreves forklaring for at han lenket en artikkel som var underskrevet National Vanguard, samtidig som Human-Etisk Forbund ikke foretar selvransakelse for deres flørt med islamisme. Dette både provoserer og bekymrer meg, fordi Human-Etisk Forbund er en organisasjon med over 70.000 medlemmer.
Er all vold like ille? Jeg mener det. Jeg gjør ikke forskjell på hvite supremacister som dreper fargede, og islamistiske supremacister som dreper homofile.
Å ta avstand fra dødsstraff for homofile er en enkel sak. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste nordmenn ville gjort det på autopilot dersom de ble spurt. Så sent som i februar 2009 ville leder i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, ikke kommentere Irans dødsstraff for homofili. Hvorfor?
Islamsk Råd Norge sitter i Det europeiske fatwarådet, der holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi er leder. Hvorfor?
Islamsk Råd Norges tidligere leder Mohammed Hamdan har en bror som er talsmann for Hamas. Hvorfor?
Hvorfor får man ikke kalde føtter? Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge. Akkurat som Fremskrittspartiet sliter med sitt rykte etter partiets flørt med rasisme på 80- og 90-tallet, vil Human-Etisk Forbunds ettermæle bære preg av forbundets flørt med radikal islam, når man burde visst bedre. Vil forbundet ha det på samvittigheten?
Gøran Hoff Mikkelsen
" - Islamsk Råd er en mafia"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=171203
" -Sharialoven over norsk lov"
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
Publisert: 16.8.2010
Jeg har fulgt de siste måneders debatt på fritanke.no med interesse. Det enkeltmomentet jeg har reagerert mest på, er dobbeltstandarden og hykleriet i at Ole Jørgen Anfindsen avkreves forklaring for at han lenket en artikkel som var underskrevet National Vanguard, samtidig som Human-Etisk Forbund ikke foretar selvransakelse for deres flørt med islamisme. Dette både provoserer og bekymrer meg, fordi Human-Etisk Forbund er en organisasjon med over 70.000 medlemmer.
Er all vold like ille? Jeg mener det. Jeg gjør ikke forskjell på hvite supremacister som dreper fargede, og islamistiske supremacister som dreper homofile.
Å ta avstand fra dødsstraff for homofile er en enkel sak. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste nordmenn ville gjort det på autopilot dersom de ble spurt. Så sent som i februar 2009 ville leder i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, ikke kommentere Irans dødsstraff for homofili. Hvorfor?
Islamsk Råd Norge sitter i Det europeiske fatwarådet, der holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi er leder. Hvorfor?
Islamsk Råd Norges tidligere leder Mohammed Hamdan har en bror som er talsmann for Hamas. Hvorfor?
Hvorfor får man ikke kalde føtter? Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge. Akkurat som Fremskrittspartiet sliter med sitt rykte etter partiets flørt med rasisme på 80- og 90-tallet, vil Human-Etisk Forbunds ettermæle bære preg av forbundets flørt med radikal islam, når man burde visst bedre. Vil forbundet ha det på samvittigheten?
Gøran Hoff Mikkelsen
" - Islamsk Råd er en mafia"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=171203
" -Sharialoven over norsk lov"
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
mandag 9. august 2010
Frigjøringsbevegelse??
"Borten Moe forstår ikke at islamismen er midtøstens frigjøringsbevegelse." skriver Arve Meisingset i dagens klassekampen. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." For en tid tilbake prydet en hijabkledd ung kvinne fra Det Muslimske Brorskap forsiden av Morgenbladet. Denne unge kvinnen gjorde opprør mot ledelsen i Det Muslimske Brorskap, Hurra! Aftenposten har omtalt deres ideologiske leder, holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi, som en "klara klok for muslimer". Ja, DMB er forbudt i Egypt, men det gjør dem ikke til helter. Heller ikke Hamas. Eller Hizbollah. For noen år siden ble Taliban av noen sett på som en frigjøringsbevegelse, men jeg vil tro de fleste har gått vekk fra det nå.
Frigjøringsbevelgelse? Virkelig?? Unnskyld meg, men var det ikke dette de sa i Iran i 1979? Med slike holdninger bør ikke venstresiden bli overrasket over at høyresiden vokser frem på meningsmålingene. Dette er skremmende!
Frigjøringsbevelgelse? Virkelig?? Unnskyld meg, men var det ikke dette de sa i Iran i 1979? Med slike holdninger bør ikke venstresiden bli overrasket over at høyresiden vokser frem på meningsmålingene. Dette er skremmende!
mandag 26. juli 2010
Aslak Nore -en del av eliten
Aftenposten, 29. juli 2010
Sommeren 2009 var det store avisoppslag om den såkalte "kulturkampen" i Norge, en definisjonskamp mellom makteliten, bestående av sekstiåttergenerasjonen, og utfordrerne, som ikke vil godta den sterke dogmatismen som sekstiåttergenerasjonen representerer. Et av disse dogmene er multikulturalismen, en ideologi som baserer seg sterkt på en kulturrelativistisk toleranse for inhumane praksiser i regnbuesamfunnets navn. Aslak Nore markerte seg i sin bok Ekstremistan som en forsiktig kritiker av multikulturalismen, samtidig som han, paradoksalt nok, ønsket det nye, mer ekstreme Norge velkommen.
Eliten har beveget seg siden 2009. Få vil i dag være uenig med Aslak Nore i hans påpekning av de åpenbare, problematiske sidene ved det multikulturelle samfunnet. Nore er på sin side fornøyd. Som han skrev i Dagbladet i vår, "Kulturkampen er vunnet. Nå starter kampen mot høyrepopulismens misbruk av seieren." Dette oppsummerer for meg hvor Aslak Nore står i 2010. Han er ikke lenger en av utfordrerne, men er blitt en del av eliten.
GØRAN HOFF MIKKELSEN
musiker og skribent, Oslo
Et interessant sammentreff er det at i samme aftenposten, på samme side, i samme spalte, rett over mitt innlegg er et innlegg av en annen "høyrepopulist", nemlig "eurabianisten" Hallgrim Berg.
Sommeren 2009 var det store avisoppslag om den såkalte "kulturkampen" i Norge, en definisjonskamp mellom makteliten, bestående av sekstiåttergenerasjonen, og utfordrerne, som ikke vil godta den sterke dogmatismen som sekstiåttergenerasjonen representerer. Et av disse dogmene er multikulturalismen, en ideologi som baserer seg sterkt på en kulturrelativistisk toleranse for inhumane praksiser i regnbuesamfunnets navn. Aslak Nore markerte seg i sin bok Ekstremistan som en forsiktig kritiker av multikulturalismen, samtidig som han, paradoksalt nok, ønsket det nye, mer ekstreme Norge velkommen.
Eliten har beveget seg siden 2009. Få vil i dag være uenig med Aslak Nore i hans påpekning av de åpenbare, problematiske sidene ved det multikulturelle samfunnet. Nore er på sin side fornøyd. Som han skrev i Dagbladet i vår, "Kulturkampen er vunnet. Nå starter kampen mot høyrepopulismens misbruk av seieren." Dette oppsummerer for meg hvor Aslak Nore står i 2010. Han er ikke lenger en av utfordrerne, men er blitt en del av eliten.
GØRAN HOFF MIKKELSEN
musiker og skribent, Oslo
Et interessant sammentreff er det at i samme aftenposten, på samme side, i samme spalte, rett over mitt innlegg er et innlegg av en annen "høyrepopulist", nemlig "eurabianisten" Hallgrim Berg.
søndag 11. juli 2010
Antirasistisk Senters knallrøde agenda
Jeg legger ikke skjul på at jeg i det siste har irritert meg voldsomt over Antirasistisk Senters rapport som ble sendt til FN med regjeringens velsignelse. Her går de til frontalangrep på Human Rights Service, og viser med det en arroganse som ikke er et demokrati verdig. Det jeg stadig undrer meg over er: Hvorfor blir denne organisasjonen tatt seriøst? Jeg må innrømme at jeg selv har vært en av dem som har tatt organisasjonen seriøst, blant annet ved at jeg har debattert heftig med dem over en ettårsperiode på deres facebook-gruppe. Jeg innser nå at jeg har vært utrolig naiv. Jeg har trodd at organisasjonen var politisk uavhengig.
Under "Stopp muslimhetsen!"-oppropet i fjor klarte Antirasistisk Senter å samle følgende partipolitiske organisasjoner: Kristelig Folkepartis Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre. De andre partipolitiske organisasjonene skjønte selvsagt at en slik demonisering av nordmenn er hinsides enhver fornuft, og takket derfor nei på forespørsel. Kun to moderpartier var med på oppropet: De Grønne og Rødt, og de representerte ved stortingsvalget 2009 til sammen 1,6% av Norges befolkning. Dersom man antok at moderpartiene til ungdomsorganisasjonene var like irrasjonelle som dem, ville de til sammen utgjøre 17,2% av Norges befolkning.
For all del. I et demokrati skulle det bare mangle at organisasjoner som Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom og Antirasistisk Senter får ytre seg i aviser. Det jeg reagerer på er måten ARS blir løftet frem som en mer seriøs organisasjon enn Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom. "Alle" vet jo at disse organisasjonene består av ideologisk forblindede idealister. Ja, jeg er arrogant, men heldigvis ikke så arrogant at jeg rapporterer dem til FN.
Under "Stopp muslimhetsen!"-oppropet i fjor klarte Antirasistisk Senter å samle følgende partipolitiske organisasjoner: Kristelig Folkepartis Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre. De andre partipolitiske organisasjonene skjønte selvsagt at en slik demonisering av nordmenn er hinsides enhver fornuft, og takket derfor nei på forespørsel. Kun to moderpartier var med på oppropet: De Grønne og Rødt, og de representerte ved stortingsvalget 2009 til sammen 1,6% av Norges befolkning. Dersom man antok at moderpartiene til ungdomsorganisasjonene var like irrasjonelle som dem, ville de til sammen utgjøre 17,2% av Norges befolkning.
For all del. I et demokrati skulle det bare mangle at organisasjoner som Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom og Antirasistisk Senter får ytre seg i aviser. Det jeg reagerer på er måten ARS blir løftet frem som en mer seriøs organisasjon enn Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom. "Alle" vet jo at disse organisasjonene består av ideologisk forblindede idealister. Ja, jeg er arrogant, men heldigvis ikke så arrogant at jeg rapporterer dem til FN.
mandag 28. juni 2010
Audun Lysbakken må rapporteres til FN
Jeg lurer på om jeg skal klage Audun Lysbakken inn til FN. Jeg liker ikke meningene hans. Jeg skal anbefale FN at de krever hans avgang som statsråd. Er jeg arrogant? Selvfølgelig ikke! Jeg tilhører høyresiden, vi er de snille, og vi har Gud på vår side. Det er opplest og vedtatt, ingen vits å stille spørsmålstegn ved det.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3711334.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3711334.ece
onsdag 9. juni 2010
Jonas Gahr Støre - en ubrukelig utenriksminister
Norges desidert mest oppskrytte politiker heter Jonas Gahr Støre. Denne mannen som har gjort den ene brøleren etter den andre, og som likevel slipper unna, takket være en ukritisk presse som gladelig kysser han i ræven. En arrogant karrierepolitiker som driter i det norske folk. Her er et utvalg av all dritten han har servert i sine fem år som utenriksminister:
1. I 2006 kalte han Vebjørn Selbekk en ekstremist for å ha trykket et faksimile av de 12 karikaturtegningene som Jyllandsposten bestilte i oppdrag for å teste ytringsfriheten. Vebjørn Selbekk fikk 1000 trusler, av de 50 direkte drapstrusler som følge av publiseringen. En norsk delegasjon reiste til midtøsten for å møte den populære terroristen Yusuf Al-Qaradawi og overlevere Selbekks ydmykende beklagelse. Store deler av reiseutgiftene var dekket av Utenriksdepartementet.
2. I 2008 ga Utenriksdepartementet etter for muslimske trusler og fordømte Geert Wilders' film "Fitna", noe som ga et tydelig signal til den muslimske verden: Trusler virker. Terror virker.
3. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." Blant de inviterte var Det Muslimske Brorskap, verdens største islamistiske organisasjon. Det kanskje mest sentrale medlemmet i Det Muslimske Brorskapet må sies å være Sayyid Qutb, som er mest kjent for sin bok "Milepæler", som er for islamismen det "Mein Kampf" er for nazismen. Qutb ble henrettet av den egyptiske regjeringen for sine radikale "ideer" i 1966, og fikk martyrstatus. Derfor regner mange 1966 for å være fødeåret for den moderne islamismen.
4. FN's menneskerettighetsråd domineres av de mest brutale og ondskapsfulle diktaturene som eksisterer i verden i dag. Disse landene jobber blant annet for en verdensomspennende blasfemilov som skal skjerme dem for kritikk. Norge er blant de få vestlige landene som ikke har meldt seg ut av rådet.
5. Utenriksdepartementet har sendt millionvis av skattekroner til koranskoler i Pakistan. Flere av skolene har blitt stengt fordi de støtter Taliban.
6. Jonas Gahr Støre hadde nylig Saudi Arabias prins Salman på besøk i Norge. Saudi Arabia er kanskje det landet i verden som har verst menneskerettslige kår: Innbyggere steines til døde, amputeres og piskes. Hver fredag arrangeres det offentlige henrettelser der de dømte halshugges med sverd. Det er dødsstraff for homofili, utroskap, frafall fra islam og blasfemi (som f.eks. å forkynne kristendom). Saudi Arabisk lov har ingen minimumsalder for ekteskap. Om samtalene med prins Salman hadde Støre blant annet dette å si: "Norge og Saudi-Arabia er to forskjellige land, som begge har vært moderne stater i hundre år. Vi organiserer vårt samfunn på ulike måter, og dette har jeg diskutert med prinsen på en respektfull måte (...) Ofte møter man utsagn om at ingen land har rett til å påføre sitt verdisyn på andre, og det er jeg helt enig i. Men samtidig har både Saudi-Arabia og andre land akseptert et annet verdisyn gjennom ulike FN-konvensjoner."
1. I 2006 kalte han Vebjørn Selbekk en ekstremist for å ha trykket et faksimile av de 12 karikaturtegningene som Jyllandsposten bestilte i oppdrag for å teste ytringsfriheten. Vebjørn Selbekk fikk 1000 trusler, av de 50 direkte drapstrusler som følge av publiseringen. En norsk delegasjon reiste til midtøsten for å møte den populære terroristen Yusuf Al-Qaradawi og overlevere Selbekks ydmykende beklagelse. Store deler av reiseutgiftene var dekket av Utenriksdepartementet.
2. I 2008 ga Utenriksdepartementet etter for muslimske trusler og fordømte Geert Wilders' film "Fitna", noe som ga et tydelig signal til den muslimske verden: Trusler virker. Terror virker.
3. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." Blant de inviterte var Det Muslimske Brorskap, verdens største islamistiske organisasjon. Det kanskje mest sentrale medlemmet i Det Muslimske Brorskapet må sies å være Sayyid Qutb, som er mest kjent for sin bok "Milepæler", som er for islamismen det "Mein Kampf" er for nazismen. Qutb ble henrettet av den egyptiske regjeringen for sine radikale "ideer" i 1966, og fikk martyrstatus. Derfor regner mange 1966 for å være fødeåret for den moderne islamismen.
4. FN's menneskerettighetsråd domineres av de mest brutale og ondskapsfulle diktaturene som eksisterer i verden i dag. Disse landene jobber blant annet for en verdensomspennende blasfemilov som skal skjerme dem for kritikk. Norge er blant de få vestlige landene som ikke har meldt seg ut av rådet.
5. Utenriksdepartementet har sendt millionvis av skattekroner til koranskoler i Pakistan. Flere av skolene har blitt stengt fordi de støtter Taliban.
6. Jonas Gahr Støre hadde nylig Saudi Arabias prins Salman på besøk i Norge. Saudi Arabia er kanskje det landet i verden som har verst menneskerettslige kår: Innbyggere steines til døde, amputeres og piskes. Hver fredag arrangeres det offentlige henrettelser der de dømte halshugges med sverd. Det er dødsstraff for homofili, utroskap, frafall fra islam og blasfemi (som f.eks. å forkynne kristendom). Saudi Arabisk lov har ingen minimumsalder for ekteskap. Om samtalene med prins Salman hadde Støre blant annet dette å si: "Norge og Saudi-Arabia er to forskjellige land, som begge har vært moderne stater i hundre år. Vi organiserer vårt samfunn på ulike måter, og dette har jeg diskutert med prinsen på en respektfull måte (...) Ofte møter man utsagn om at ingen land har rett til å påføre sitt verdisyn på andre, og det er jeg helt enig i. Men samtidig har både Saudi-Arabia og andre land akseptert et annet verdisyn gjennom ulike FN-konvensjoner."
søndag 30. mai 2010
Kulturkampen har såvidt begynt
I norsk offentlighet snakkes det stadig om kulturkamp, dette oppgjøret med vedtatte sannheter hos makteliten. Aslak Nore har hevdet at kulturkampen er over. Det er en modig påstand, og får meg til å undres over om han står på maktelitens eller utfordrernes side. Jeg tror vi har mange år igjen til vi kan si at det har skjedd et paradigmeskifte i Norge og Europa ellers.
Det er særlig to trekk ved europeisk tankegods og opinion som vil forandre seg i løpet av de kommende årene: Det ene er folks forhold til sannheten og det andre er folks menneskesyn.
Eksisterer sannhet? Dersom man spør folk på gata, vil man få tre mulige svar: 1) " Sannheten eksisterer, og jeg kjenner den." Dette er det absolutistiske ståstedet, der man hevder å vite. Det er særlig utbredt blant religiøse og ideologiske fundamentalister, som oftest har blitt indoktrinert fra tidlig barndom. Diskusjon med slike folk er umulig, da skråsikkerheten og indoktrineringen stikker så dypt at den ikke kan endres. 2) "Jeg kjenner ikke sannheten, for den eksisterer ikke". Dette er det postmoderne, relativistiske ståstedet. Verden er som et buffetbord der man kan plukke virkelighetsforståelser etter hva som passer en best. "Sant for meg" synes å være ordtaket. Ord som "sannhet" blir av relativistiske mennesker gjerne møtt med et hånflir, fordi man blir tatt for å være en som har absolutistisk tangegang.
3) "Jeg kjenner ikke sannheten, men den eksisterer." Selv om man ikke vet hvordan virkeligheten er, så ER den på en eller annen bestemt måte. Dette er det mest logiske standpunktet. Ser man nøye på det relativistiske standpunktet ser man at det inneholder en selvmotsigelse: Om ikke annet så har man godtatt det som en sannhet at sannhet ikke eksisterer, og da eksisterer jo sannhet likevel.
Det relativistiske ståstedet får vidtrekkende konsekvenser for politikken: Det fører til likegyldighet, og i ytterste konsekvens til likegyldighet overfor urettferdighet. For hvem er vel vi til å påtvinge andre land menneskerettigheter, som bare er et resultat av vestlig virkelighetsforståelse?
Er mennesket godt eller ondt av natur? Dette er den klassiske debatten om arv vs. miljø. Spør man nordmenn i dag, er sannsynligheten stor for at svaret lyder omtrent slik: "Alle mennesker er gode innerst inne, så det finnes håp for alle. Når mennesker begår onde, grusomme handlinger, er det fordi miljøet og oppveksten har gjort dem slik". Men finnes det mennesker som er arvelig disponert for ondskap, og som vil ha svært negative trekk uansett hvor gode oppvekstbetingelser de har? Kan det tenkes at det er noe i det pietistiske tankegodset, som har preget Norge i århundrer? Jeg tror det. Men der pietistene har dyrket det syndige mennesket, mener jeg at virkeligheten er mer nyansert: Vi er tross alt mer gode enn vi er onde, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er et evolusjonært prinsipp at samarbeid og hjelpsomhet, praktiske konsekvenser av det å være snill, øker sjansen for overlevelse. Dette kalles gjensidighetsprinsippet, populært uttrykt "klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen", og finnes i utallige eksempler i dyreriket.
Dessverre er det slik at det vi oppfatter som negative eller onde karaktertrekk kan gi evolusjonære fordeler. Uredelig spill har en fordel så lenge populasjonen domineres av naive individer, i motsetning til det Richard Dawkins i sin bok "Det Egoistiske Genet" kaller "langsinte" individer. Med andre ord: Dersom uredelig spill får alvorlige nok konsekvenser for den det gjelder, vil de "langsinte" individene dominere populasjonen på bekostning av "juksemakerne".
Jeg mener altså at mennesket er BÅDE godt og ondt av natur. Det populære ståstedet "alle mennesker er gode innerst inne" gjelder ikke for meg. Mange mennesker har en overveldende grad av kynisme innerst inne, som jeg ikke tror bare har kommet av dårlig oppvekst. Vi har vel alle noen trekk i oss som vi er lite stolte av, forskjellen er at kyniske mennesker har det mer, at de faktisk ER stolte av det, og at det er ingenting omgivelsene (les: miljøet) kan gjøre med det. Det er imidlertid på plass med en nyansering: Selvsagt er mange kriminelle ofre for sitt eget miljø. Men ikke alle. Og det kan ikke sies ofte nok at et mer negativt menneskesyn ikke trenger å få konsekvenser for menneskeverdet: Alle mennesker har, uansett hvor grusomme de er, rett til liv og en human behandling.
Så hvilke konsekvenser det naivt positive menneskesynet for politikken? Offerperspektivet, det mange vil kalle "dulling med bøller" er en direkte konsekvens av dette menneskesynet. Man ser på alle kriminelle som "ofre" som kan "helbredes". Det farlige med en slik politisk tankegang er at man da fritar den kriminelle fra ansvar. Dette sender i sin tur et helt feil signal til de kyniske menneskene som faktisk vet hva som er galt og hva som er rett, men som likevel gjør det som er galt med fullt overlegg. De vet utmerket godt at de kan gjøre noe med sin egen oppførsel, men utnytter folks godhet og naivitet for alt det er verdt.
Menneskesynet er i stadig endring. I dag er mitt ståsted kanskje kontroversielt, men få ville vært uenig med meg i 1945, da menneskehistoriens kanskje hittil mest grusomme kapittel endelig var over. Likeledes tror jeg dette menneskesynet kommer tilbake når relativismen og likegyldigheten overfor andre kulturer slipper taket. Verden er fortsatt et grusomt sted, og før eller senere vil dette synke inn i den allmenne bevissthet. Først da kan vi gjøre verden bedre.
Det er særlig to trekk ved europeisk tankegods og opinion som vil forandre seg i løpet av de kommende årene: Det ene er folks forhold til sannheten og det andre er folks menneskesyn.
Eksisterer sannhet? Dersom man spør folk på gata, vil man få tre mulige svar: 1) " Sannheten eksisterer, og jeg kjenner den." Dette er det absolutistiske ståstedet, der man hevder å vite. Det er særlig utbredt blant religiøse og ideologiske fundamentalister, som oftest har blitt indoktrinert fra tidlig barndom. Diskusjon med slike folk er umulig, da skråsikkerheten og indoktrineringen stikker så dypt at den ikke kan endres. 2) "Jeg kjenner ikke sannheten, for den eksisterer ikke". Dette er det postmoderne, relativistiske ståstedet. Verden er som et buffetbord der man kan plukke virkelighetsforståelser etter hva som passer en best. "Sant for meg" synes å være ordtaket. Ord som "sannhet" blir av relativistiske mennesker gjerne møtt med et hånflir, fordi man blir tatt for å være en som har absolutistisk tangegang.
3) "Jeg kjenner ikke sannheten, men den eksisterer." Selv om man ikke vet hvordan virkeligheten er, så ER den på en eller annen bestemt måte. Dette er det mest logiske standpunktet. Ser man nøye på det relativistiske standpunktet ser man at det inneholder en selvmotsigelse: Om ikke annet så har man godtatt det som en sannhet at sannhet ikke eksisterer, og da eksisterer jo sannhet likevel.
Det relativistiske ståstedet får vidtrekkende konsekvenser for politikken: Det fører til likegyldighet, og i ytterste konsekvens til likegyldighet overfor urettferdighet. For hvem er vel vi til å påtvinge andre land menneskerettigheter, som bare er et resultat av vestlig virkelighetsforståelse?
Er mennesket godt eller ondt av natur? Dette er den klassiske debatten om arv vs. miljø. Spør man nordmenn i dag, er sannsynligheten stor for at svaret lyder omtrent slik: "Alle mennesker er gode innerst inne, så det finnes håp for alle. Når mennesker begår onde, grusomme handlinger, er det fordi miljøet og oppveksten har gjort dem slik". Men finnes det mennesker som er arvelig disponert for ondskap, og som vil ha svært negative trekk uansett hvor gode oppvekstbetingelser de har? Kan det tenkes at det er noe i det pietistiske tankegodset, som har preget Norge i århundrer? Jeg tror det. Men der pietistene har dyrket det syndige mennesket, mener jeg at virkeligheten er mer nyansert: Vi er tross alt mer gode enn vi er onde, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er et evolusjonært prinsipp at samarbeid og hjelpsomhet, praktiske konsekvenser av det å være snill, øker sjansen for overlevelse. Dette kalles gjensidighetsprinsippet, populært uttrykt "klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen", og finnes i utallige eksempler i dyreriket.
Dessverre er det slik at det vi oppfatter som negative eller onde karaktertrekk kan gi evolusjonære fordeler. Uredelig spill har en fordel så lenge populasjonen domineres av naive individer, i motsetning til det Richard Dawkins i sin bok "Det Egoistiske Genet" kaller "langsinte" individer. Med andre ord: Dersom uredelig spill får alvorlige nok konsekvenser for den det gjelder, vil de "langsinte" individene dominere populasjonen på bekostning av "juksemakerne".
Jeg mener altså at mennesket er BÅDE godt og ondt av natur. Det populære ståstedet "alle mennesker er gode innerst inne" gjelder ikke for meg. Mange mennesker har en overveldende grad av kynisme innerst inne, som jeg ikke tror bare har kommet av dårlig oppvekst. Vi har vel alle noen trekk i oss som vi er lite stolte av, forskjellen er at kyniske mennesker har det mer, at de faktisk ER stolte av det, og at det er ingenting omgivelsene (les: miljøet) kan gjøre med det. Det er imidlertid på plass med en nyansering: Selvsagt er mange kriminelle ofre for sitt eget miljø. Men ikke alle. Og det kan ikke sies ofte nok at et mer negativt menneskesyn ikke trenger å få konsekvenser for menneskeverdet: Alle mennesker har, uansett hvor grusomme de er, rett til liv og en human behandling.
Så hvilke konsekvenser det naivt positive menneskesynet for politikken? Offerperspektivet, det mange vil kalle "dulling med bøller" er en direkte konsekvens av dette menneskesynet. Man ser på alle kriminelle som "ofre" som kan "helbredes". Det farlige med en slik politisk tankegang er at man da fritar den kriminelle fra ansvar. Dette sender i sin tur et helt feil signal til de kyniske menneskene som faktisk vet hva som er galt og hva som er rett, men som likevel gjør det som er galt med fullt overlegg. De vet utmerket godt at de kan gjøre noe med sin egen oppførsel, men utnytter folks godhet og naivitet for alt det er verdt.
Menneskesynet er i stadig endring. I dag er mitt ståsted kanskje kontroversielt, men få ville vært uenig med meg i 1945, da menneskehistoriens kanskje hittil mest grusomme kapittel endelig var over. Likeledes tror jeg dette menneskesynet kommer tilbake når relativismen og likegyldigheten overfor andre kulturer slipper taket. Verden er fortsatt et grusomt sted, og før eller senere vil dette synke inn i den allmenne bevissthet. Først da kan vi gjøre verden bedre.
torsdag 12. november 2009
Debatt på fritanke.no
Noen ganger må man bare holde kjeft
Jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett! Javisst har du det. Men noen ganger må du bare holde kjeft. http://www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Noen_ganger_ma_man_bare_holde_kjeft/
Gøran Hoff Mikkelsen: Naivt av Even Gran
Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv.
Publisert: 5.11.2009
Even Gran har gode intensjoner med sin kommentar om karikaturtegninger, men han fokuserer på overgriperen, og ikke offeret. Offeret i dette tilfellet er alle muslimer og ikke-muslimer som må frykte for livet som følge av gjentatte drapstrusler. Som Naser Khader tidligere har uttalt i en tidligere Fri tanke-artikkel om FN's menneskerettighetsråd, "Tredje Verdenskrig er her". Det foregår en maktkamp på europeisk jord, mellom islamister og sekularister, og denne må vinnes om vi skal bevare friheten for kommende generasjoner. Første skritt på veien er å ansvarligjøre overgriperen, og ikke offeret.
Jeg har prøvd Even Grans metodeforslag. For halvannet år siden ble jeg chattevenn med en radikal islamist, en ung kvinne fra Egypt. Hun hadde mye irrasjonelt hat i seg, mot ikke-muslimer, og jeg prøvde i et helt år å nyansere hennes verdensbilde. Men jeg innså til slutt at det var bortkastet, og at Richard Dawkins muligens har rett når han hevder at fundamentalister er uimottakelige for argumenter. Heldigvis finnes det unntak, slike som Ed Husain og Ayaan Hirsi Ali. Men jeg er ikke like optimistisk som Gran, og tror at en verdsliggjøring av islam i beste fall kommer til å ta et par generasjoner. Masseinnvandringen fra muslimske land til Europa gjør det problematisk å være tålmodig.
Jeg har ingen sympati med islamister som bruker drapstrusler for å oppnå sine mål. Drapstrusler er ulovlig, og den som bryter loven må straffes. Det disse gjør er langt mer alvorlig en det karikaturtegnerne gjør. Derfor må de ansvarligjøres i langt større grad enn karikaturtegnerne, i henhold til norsk lov. Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv. Denne tilnærmingen har allerede vært prøvd i Storbritannia, kanskje det landet i Europa som i dag har størst problemer med islamisme.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Svar til Gøran Hoff Mikkelsen
Det er lite som tyder på at de ”fundamentalistiske islamistene” er i flertall, slik Gøran Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det de reformvennlige og moderate som dominerer, skriver Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Svar_til_Goran_Hoff_Mikkelsen/
Gøran Hoff Mikkelsen: Even Gran angriper en stråmann
De moderate muslimene ble ikke provosert av tegningene. Det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 10.11.2009
Even Gran hevder i sitt svar til mitt innlegg at jeg insinuerer at islamistene er i flertall blant muslimene. Men det har jeg aldri gjort. Det jeg har sagt er at det foregår en maktkamp (eller "skyttergravskrig") mellom islamister og sekularister.
En slik påstand insinuerer ikke noe annet enn at antallet islamister er betydelig. Jeg har lest undersøkelsen Gran viser til, og til og med skrevet et innlegg om den på min blogg som jeg har kalt "Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer". At islamister utgjør et lite mindretall av muslimer, og at nordmenn er fordomsfulle mot muslimer (uavhengig av politisk tilhørighet), er to påstander jeg kan si meg 100% enig i.
Men jeg er uenig med Gran at de moderate muslimene ble provosert av tegningene. I den anledning vil det være naturlig å nevne demonstrasjonen mot Al Muhajiroun som var i London for en drøy uke siden, arrangert av "British Muslims for Secular Democracy". Her var parolen "DEBATE those who insult islam" og "LAUGH at those who insult freedom", en tydelig parodi på Al Muhajiroun's parol "Behead those who insult islam".
Jeg har snakket med mange nok muslimer til at jeg vet at det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten som talsmenn og talskvinner for alle muslimer, når de egentlig ikke representerer noen andre enn seg selv. Og her er vi inne i kjernen av problemet: Ytringsfrihet. De moderate muslimene turde ikke snakke ut i frykt for sine egne liv. De ekstreme muslimene presset på for å gjenopplive blasfemiparagrafen, noe som etter min mening er langt mer provoserende enn karikaturtegninger noen gang kan bli.
At ekstreme opportunister kupper debatten er forøvrig også noe av det som bidrar til å skape fordommer mot muslimer. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Hvis Even Gran tror at muslimer flest har samme meninger som de PR-kåte norskpakistanske "talsmennene" vi stadig hører i media, er han selv en av de fordomsfulle nordmennene han skriver om i sin egen artikkel om TNS Gallup-undersøkelsen.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Tegningene har gjort det vanskeligere å være moderat
– Har publiseringen av tegningene gjort det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten? spør Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Tegningene_har_gjort_det_vanskeligere_a_vare_moderat/
Gøran Hoff Mikkelsen: Hvem har definisjonsmakten?
Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert 12.11.2009
Even Gran stiller i det siste svarinnlegget følgende spørsmål: Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten?
Men svaret på det ene av spørsmålene finnes i mitt forrige innlegg. Her hevdet jeg at de ekstreme (islamistene) kuppet debatten, og gjør det fortsatt. Og det med god drahjelp fra Human-Etisk Forbund og norsk media. Jeg kan for eksempel nevne Shoaib Sultan, generalsektretær for Islamsk Råd. Fordi Islamsk Råd ikke vil ta avstand fra dødsstraff for homofile, anser jeg organisasjonen som ekstremistisk. Dette er den viktigste årsaken til at jeg meldte meg ut av HEF for halvannet år siden, og jeg er fortsatt rystet over at denne organisjonen ikke utfryses. Uttalelser som kommer fra slikt hold, avfeier jeg som ren opportunisme.
Så nei, striden har ikke gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten, ettersom de allerede har den.
Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene å få definisjonsmakten? På kort sikt, nei. Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler. For eksempel kan jeg nevne Kadra Yusuf, som ble banket opp på gaten, og Kaltham Alexander Lie, norges eneste åpent homofile muslim. Heldigvis lar ikke alle seg skremme, men mange av disse møter hinder nummer 2: Nordmenns manglende vilje til å lete etter de moderate stemmene. I stedet lyttes det til de som roper høyest. I denne sammenheng fortjener Even Gran ros for hans intervju av Sylo Taraku. Andre eksempler på moderate muslimer i den norske debatten er Amal Aden og Noman Mubashir. Internasjonalt har vi stemmer som Majid Nawaz, Irshad Manji og allerede nevnte Ed Husain.
På lang sikt derimot, tror jeg tegningene har gjort det lettere for moderate muslimer å stå frem, av den grunn at jo flere som mottar drapstrusler, dess mindre blir byrden på hver. Islamister får uttelling ved å drapstrue de få som tør, men dersom "alle" tør, blir det så mange at islamistene kun rekker å sende hatmail til en brøkdel. På dette tidspunktet vil islamistene innse at de har mistet makten, og moderate muslimer kan tre frem med sin "blasfemiske" og "frafalne" korantolkning uten å frykte for livet.
Gøran Hoff Mikkelsen
Jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett! Javisst har du det. Men noen ganger må du bare holde kjeft. http://www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Noen_ganger_ma_man_bare_holde_kjeft/
Gøran Hoff Mikkelsen: Naivt av Even Gran
Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv.
Publisert: 5.11.2009
Even Gran har gode intensjoner med sin kommentar om karikaturtegninger, men han fokuserer på overgriperen, og ikke offeret. Offeret i dette tilfellet er alle muslimer og ikke-muslimer som må frykte for livet som følge av gjentatte drapstrusler. Som Naser Khader tidligere har uttalt i en tidligere Fri tanke-artikkel om FN's menneskerettighetsråd, "Tredje Verdenskrig er her". Det foregår en maktkamp på europeisk jord, mellom islamister og sekularister, og denne må vinnes om vi skal bevare friheten for kommende generasjoner. Første skritt på veien er å ansvarligjøre overgriperen, og ikke offeret.
Jeg har prøvd Even Grans metodeforslag. For halvannet år siden ble jeg chattevenn med en radikal islamist, en ung kvinne fra Egypt. Hun hadde mye irrasjonelt hat i seg, mot ikke-muslimer, og jeg prøvde i et helt år å nyansere hennes verdensbilde. Men jeg innså til slutt at det var bortkastet, og at Richard Dawkins muligens har rett når han hevder at fundamentalister er uimottakelige for argumenter. Heldigvis finnes det unntak, slike som Ed Husain og Ayaan Hirsi Ali. Men jeg er ikke like optimistisk som Gran, og tror at en verdsliggjøring av islam i beste fall kommer til å ta et par generasjoner. Masseinnvandringen fra muslimske land til Europa gjør det problematisk å være tålmodig.
Jeg har ingen sympati med islamister som bruker drapstrusler for å oppnå sine mål. Drapstrusler er ulovlig, og den som bryter loven må straffes. Det disse gjør er langt mer alvorlig en det karikaturtegnerne gjør. Derfor må de ansvarligjøres i langt større grad enn karikaturtegnerne, i henhold til norsk lov. Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv. Denne tilnærmingen har allerede vært prøvd i Storbritannia, kanskje det landet i Europa som i dag har størst problemer med islamisme.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Svar til Gøran Hoff Mikkelsen
Det er lite som tyder på at de ”fundamentalistiske islamistene” er i flertall, slik Gøran Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det de reformvennlige og moderate som dominerer, skriver Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Svar_til_Goran_Hoff_Mikkelsen/
Gøran Hoff Mikkelsen: Even Gran angriper en stråmann
De moderate muslimene ble ikke provosert av tegningene. Det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 10.11.2009
Even Gran hevder i sitt svar til mitt innlegg at jeg insinuerer at islamistene er i flertall blant muslimene. Men det har jeg aldri gjort. Det jeg har sagt er at det foregår en maktkamp (eller "skyttergravskrig") mellom islamister og sekularister.
En slik påstand insinuerer ikke noe annet enn at antallet islamister er betydelig. Jeg har lest undersøkelsen Gran viser til, og til og med skrevet et innlegg om den på min blogg som jeg har kalt "Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer". At islamister utgjør et lite mindretall av muslimer, og at nordmenn er fordomsfulle mot muslimer (uavhengig av politisk tilhørighet), er to påstander jeg kan si meg 100% enig i.
Men jeg er uenig med Gran at de moderate muslimene ble provosert av tegningene. I den anledning vil det være naturlig å nevne demonstrasjonen mot Al Muhajiroun som var i London for en drøy uke siden, arrangert av "British Muslims for Secular Democracy". Her var parolen "DEBATE those who insult islam" og "LAUGH at those who insult freedom", en tydelig parodi på Al Muhajiroun's parol "Behead those who insult islam".
Jeg har snakket med mange nok muslimer til at jeg vet at det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten som talsmenn og talskvinner for alle muslimer, når de egentlig ikke representerer noen andre enn seg selv. Og her er vi inne i kjernen av problemet: Ytringsfrihet. De moderate muslimene turde ikke snakke ut i frykt for sine egne liv. De ekstreme muslimene presset på for å gjenopplive blasfemiparagrafen, noe som etter min mening er langt mer provoserende enn karikaturtegninger noen gang kan bli.
At ekstreme opportunister kupper debatten er forøvrig også noe av det som bidrar til å skape fordommer mot muslimer. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Hvis Even Gran tror at muslimer flest har samme meninger som de PR-kåte norskpakistanske "talsmennene" vi stadig hører i media, er han selv en av de fordomsfulle nordmennene han skriver om i sin egen artikkel om TNS Gallup-undersøkelsen.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Tegningene har gjort det vanskeligere å være moderat
– Har publiseringen av tegningene gjort det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten? spør Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Tegningene_har_gjort_det_vanskeligere_a_vare_moderat/
Gøran Hoff Mikkelsen: Hvem har definisjonsmakten?
Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert 12.11.2009
Even Gran stiller i det siste svarinnlegget følgende spørsmål: Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten?
Men svaret på det ene av spørsmålene finnes i mitt forrige innlegg. Her hevdet jeg at de ekstreme (islamistene) kuppet debatten, og gjør det fortsatt. Og det med god drahjelp fra Human-Etisk Forbund og norsk media. Jeg kan for eksempel nevne Shoaib Sultan, generalsektretær for Islamsk Råd. Fordi Islamsk Råd ikke vil ta avstand fra dødsstraff for homofile, anser jeg organisasjonen som ekstremistisk. Dette er den viktigste årsaken til at jeg meldte meg ut av HEF for halvannet år siden, og jeg er fortsatt rystet over at denne organisjonen ikke utfryses. Uttalelser som kommer fra slikt hold, avfeier jeg som ren opportunisme.
Så nei, striden har ikke gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten, ettersom de allerede har den.
Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene å få definisjonsmakten? På kort sikt, nei. Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler. For eksempel kan jeg nevne Kadra Yusuf, som ble banket opp på gaten, og Kaltham Alexander Lie, norges eneste åpent homofile muslim. Heldigvis lar ikke alle seg skremme, men mange av disse møter hinder nummer 2: Nordmenns manglende vilje til å lete etter de moderate stemmene. I stedet lyttes det til de som roper høyest. I denne sammenheng fortjener Even Gran ros for hans intervju av Sylo Taraku. Andre eksempler på moderate muslimer i den norske debatten er Amal Aden og Noman Mubashir. Internasjonalt har vi stemmer som Majid Nawaz, Irshad Manji og allerede nevnte Ed Husain.
På lang sikt derimot, tror jeg tegningene har gjort det lettere for moderate muslimer å stå frem, av den grunn at jo flere som mottar drapstrusler, dess mindre blir byrden på hver. Islamister får uttelling ved å drapstrue de få som tør, men dersom "alle" tør, blir det så mange at islamistene kun rekker å sende hatmail til en brøkdel. På dette tidspunktet vil islamistene innse at de har mistet makten, og moderate muslimer kan tre frem med sin "blasfemiske" og "frafalne" korantolkning uten å frykte for livet.
Gøran Hoff Mikkelsen
søndag 25. oktober 2009
Pragmatisme og ideologi
Bergens Tidende, søndag 25. oktober 2009Pragmatisme og ideologi er motsetninger i politikken. Media blander stadig disse to begrepene, gjerne gjennom å karakterisere politikk som høyrevridd og venstrevridd, akkurat som om en politiske avgjørelse blir tatt uten en hensikt. Politikk er tvert om virkelighetstilpasning. Venstre- og høyrepartier kan ha forskjellige perspektiver, men det forandrer ikke det faktum at virkeligheten er på en bestemt måte. Noen ganger er vi på villspor, andre ganger ligger vi nærmere denne sannheten. I vitenskapen må gamle teorier forkastes i møte med ny empiri. Virkeligheten forandrer seg også. Det dukker stadig opp nye problem som må løses, som ikke eksisterte før. Det er dette pragmatismen handler om. Da spiller det ingen rolle om man er høyrevridd eller venstrevridd. Problemet må erkjennes, og løses, på tvers av partigrensene.
På motsatt side av den pragmatiske innstillingen ligger den ideologiske. Ideologien er dogmatisk. Ideologisk innstilte mennesker har en svært begrenset evne til å endre mening. I stedet for å tilpasse seg virkeligheten, gjør disse det motsatte: De tilpasser virkeligheten etter sitt eget uforanderlige perspektiv. Enten det dreier seg om FrP's syn på klimaendringene eller SVs (og Venstres) syn på islam, så er konklusjonen den samme: Motstanderne er "vridde", de er høyrevridde og venstrevridde, og man tar da for gitt at man selv er objektiv. Tanken på at det er en selv som faktisk har en "vridd" versjon av virkeligheten, streifer ikke engang. I stedet bør man lytte til sine politiske motstandere. Dersom argumentene og bevisføringen er solide, endrer man mening. Dersom de ikke er det, står man fast på sin overbevisning. Spiller det da noen rolle om røde partier blir blå og blå partier blir røde?
Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
fredag 18. september 2009
Abid Raja
En islamist som Abid Raja vet å holde kortene tett til brystet. Han er ikke like ærlig som britiske Anjem Choudary, og det er forståelig nok, ettersom Choudary sannsynligvis ikke er godt likt for sine uttalelser. Kan jeg bevise at Abid Raja er islamist? I hvert fall mer enn Abid Raja kan bevise at jeg er fremmedfiendtlig. Det er altså ord mot ord. Så langt har avisene valgt å tro på Abid Raja.
Jeg skal i følgende innlegg forsøke å underbygge mine påstander om at Abid Raja er en islamist. Jeg har lenge kviet meg fra å skrive dette innlegget, da jeg ikke vil lære bort mine metoder, akkurat som dopingjegerne heller ikke vil det. Men jeg har kommet fram til at jeg tror det gjør mer nytte enn skade. Først må jeg presisere noe: Jeg mener Abid Raja utgjør et lite mindretall av muslimer. Jeg er fullstendig klar over at muslimer flest er vanlige, moderate mennesker. Jeg er også klar over at fremmedfiendtlighet eksisterer blant nordmenn, og tro det eller ei: Jeg tar avstand fra det.
1. Stadig brennemerking av meg og mine meningsfeller. Da Abid Raja for et tre år siden stemplet Hege Storhaug som en ekstremist, tenkte jeg at han var inne på noe. Jeg hadde ikke lest bøkene hennes, og hadde så vidt kjennskap til hennes standpunkter, som jeg anså som drøye konspirasjonsteorier. I løpet av årene som gikk har jeg lest meg opp på emnet. Jeg har satt meg inn i lovverket til muslimske land, jeg har sett og hørt kanskje hundrevis av hatefulle taler fremført av islamister på internett, og jeg har snakket med islamister som har vist skremmende holdninger for dagen. Jeg har aldri tatt Hege Storhaugs standpunkter for god fisk, men har likevel etterhvert blitt tvunget til å erkjenne at hun har hatt rett. Dessverre må en vel si, for det er faktisk slik at jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
Når Abid Raja da fortsetter sitt hardkjør mot Storhaug, blir det også et angrep på meg, ettersom jeg deler hennes oppfatninger. Enhver som har opplevd et hardkjør med ubegrunnede anklager mot seg som aldri ser ut til å stoppe opp, til tross for gjentatte presiseringer om at man snakker om et mindretall og ikke skjærer alle over en kam, til tross for at man gjentatte ganger prøver å nyansere, vil før eller senere føle seg nødt til å stille spørsmålstegn ved anklageren. Det er mange anklagere i dette tilfellet, men den mest militante er Abid Raja. Når man da vet at det faktisk finnes fundamentalister hos muslimer, på samme måte som hos kristne, må man spørre seg: Hvem har interesse av å ødelegge Hege Storhaugs troverdighet?
Jeg har ventet lenge på at Abid Raja skal komme med innrømmelser, og bli med i kampen mot islamismen. Når det aldri skjer, blir jeg mistenksom.
2. Anslår den radikale islamismen til å utgjøre 300 mennesker i Norge. Jeg har tidligere sett på Raja som en moderat muslim, og også hatt en viss beundring for han. I takt med min økende bevissthet rundt islamismens utbredelse i muslimske land hadde jeg undret meg mer og mer over hans tilsynelatende naivitet i forhold til emnet. Blant annet er det dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og livstid i fengsel for homoseksuelle handlinger. Hvordan kan Abid Raja ikke vite dette? I løpet av 2009 har han sagt så mye i offentligheten som får meg til å tenke at han ikke kan være naiv. Han har blant annet uttrykt at han har spisskompetanse på wahhabisme, han kjenner tilfeldigvis mange nok islamister til at han kan invitere en av dem på debatten kronprinsen var på. Han har vært tilknyttet World Islamic Mission, en menighet som har uttrykt positiv respons til Erna Solbergs forslag om å opprette et shariaråd under Bondevik 2-regjeringen.
Abid Raja fikk trusler fra muslimer etter at han gikk ut med sitt utspill om at man må sverge en ed på det norske flagg når man flytter til landet. En spurte om han hadde blitt en kafir, en vantro. Man kan spørre seg hva denne muslimen mente Abid Raja var før.
I vår hadde han invitert Ed Husain på dialogmøtet som Kronprinsen var på. I forveien hadde han gått ut i avisene og sagt at "han vil advare mot en for snever tolkning av radikal islam". Noen uker senere hadde Martin Kolberg sagt at han ville bekjempe "radikal islam". Dette fikk Abid Raja til å fly i taket. Han deltok i valgkampen i NRK-debatt i moskeen til Islamic Cultural Centre, en menighet som støtter Jamaat e-Islami, et radikalt islamistisk pakistansk parti, som baserer sin lære på den verdensberømte kvinnefiendtlige ideologen Mawdudi. Men mannen mener altså at de radikale islamistene utgjør 300 mennesker i Norge, som han sa på redaksjon 1 i NRK i vår. Han viste til PST, som anså 300 islamister som en terrortrussel, som om islamisme er synonymt med terrorisme.
Er det noe som skurrer?
3. Islam høyt på agendaen og islamistisk språkbruk. Abid Raja har tatt til orde for halalmat i fengsler, skjerping av blasfemiparagrafen, at muslimer skal sverge på koranen i rettsaker, at imamer skal få statslønn. Han mener at hijab er påbudt, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn.
4. Moderate muslimer uttrykker selv irritasjon av å stadig bli representert av islamister. For å nevne noen: Ed Husain, Irshad Manji, Majid Nawaz, Kadra Yusuf og Kaltham Alexander Lie.
Ulike spørreundersøkelser viser at muslimer som går i moskeen utgjør mellom 15 og 30% av alle muslimer. Det er ikke urimelig å anta at de som går i moskeen er sterkest motivert av sin religion, med andre ord de mest konservative. Dette betyr selvsagt ikke at alle er ekstreme, slik forfatteren Ed Husain tydelig har pekt på i sin bok "Islamisten". Men dersom en sammenlikner med andre spørreundersøkelser, er det grunn til å anta at i hvert fall halvparten av menighetene er ekstreme. Ed Husain er en muslim som jeg vil anse for å være konservativ, men moderat. Hans korantolkning er i stor grad inspirert av sufismen, en mild form for islam som minner mye om Jesu lære i det nye testamente. Han går i moskeen, men erkjenner i "Islamisten" at det finnes moderate moskeer og ekstreme moskeer, og at de fleste muslimske interesseorganisasjonene er ekstreme.
5. Hvor er islamistene egentlig? Når den ene etter den andre europeiske holdningsundersøkelsen avslører at mellom 10 og 25% av muslimer har islamistiske holdninger, må man spørre seg: Hvor er disse muslimene? Ligger de og gjemmer seg, mens de moderate muslimene er i media? Eller er situasjonen i det muslimske samfunnet den samme som i ethvert islamsk diktatur: Ytringsfriheten er bare for de som har de rette overbevisningene?
6. Han inviterer åpenbare islamister som Zulqarnain Sakandar Madni (se NRKs brennpunkt) på sine dialogmøter. Raja omtalte Madni som "liberal". Han har dessuten vært leder for Pakistansk Studentsamfunn, som har promotert den indiske islamisten Zakir Naik.
"Lei av å bli representert av ytterliggående muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Lei_av_a_bli_representert_av_ytterliggaende_muslimer/
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam"
http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
"Why are young British Muslims more radical than their parents?"
http://www.telegraph.co.uk/news/yourview/1540929/Why-are-young-British-Muslims-more-radical-than-their-parents.html
"'They threatened my life. But I will still speak out'"
http://www.guardian.co.uk/world/2007/jun/10/religion.britishidentity
"Kamuflert islamist"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566949
"Vi trenger dem ikke!"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3230247.ece
"Absurde integreringspåstander"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2989741.ece
"Svært så ømme tær"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=40&tekstid=2363
"Halaladvokaten"
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1091947.ece
"Rajas imamutspill er uansvarlig"
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/ODEBATT/827290630
"-For snevre definisjoner av radikal islamisme"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542031
"Venstre foreslår norsk imamskole"
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Venstre-foreslaar-norsk-imamskole-1060993.html
Jeg skal i følgende innlegg forsøke å underbygge mine påstander om at Abid Raja er en islamist. Jeg har lenge kviet meg fra å skrive dette innlegget, da jeg ikke vil lære bort mine metoder, akkurat som dopingjegerne heller ikke vil det. Men jeg har kommet fram til at jeg tror det gjør mer nytte enn skade. Først må jeg presisere noe: Jeg mener Abid Raja utgjør et lite mindretall av muslimer. Jeg er fullstendig klar over at muslimer flest er vanlige, moderate mennesker. Jeg er også klar over at fremmedfiendtlighet eksisterer blant nordmenn, og tro det eller ei: Jeg tar avstand fra det.
1. Stadig brennemerking av meg og mine meningsfeller. Da Abid Raja for et tre år siden stemplet Hege Storhaug som en ekstremist, tenkte jeg at han var inne på noe. Jeg hadde ikke lest bøkene hennes, og hadde så vidt kjennskap til hennes standpunkter, som jeg anså som drøye konspirasjonsteorier. I løpet av årene som gikk har jeg lest meg opp på emnet. Jeg har satt meg inn i lovverket til muslimske land, jeg har sett og hørt kanskje hundrevis av hatefulle taler fremført av islamister på internett, og jeg har snakket med islamister som har vist skremmende holdninger for dagen. Jeg har aldri tatt Hege Storhaugs standpunkter for god fisk, men har likevel etterhvert blitt tvunget til å erkjenne at hun har hatt rett. Dessverre må en vel si, for det er faktisk slik at jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
Når Abid Raja da fortsetter sitt hardkjør mot Storhaug, blir det også et angrep på meg, ettersom jeg deler hennes oppfatninger. Enhver som har opplevd et hardkjør med ubegrunnede anklager mot seg som aldri ser ut til å stoppe opp, til tross for gjentatte presiseringer om at man snakker om et mindretall og ikke skjærer alle over en kam, til tross for at man gjentatte ganger prøver å nyansere, vil før eller senere føle seg nødt til å stille spørsmålstegn ved anklageren. Det er mange anklagere i dette tilfellet, men den mest militante er Abid Raja. Når man da vet at det faktisk finnes fundamentalister hos muslimer, på samme måte som hos kristne, må man spørre seg: Hvem har interesse av å ødelegge Hege Storhaugs troverdighet?
Jeg har ventet lenge på at Abid Raja skal komme med innrømmelser, og bli med i kampen mot islamismen. Når det aldri skjer, blir jeg mistenksom.
2. Anslår den radikale islamismen til å utgjøre 300 mennesker i Norge. Jeg har tidligere sett på Raja som en moderat muslim, og også hatt en viss beundring for han. I takt med min økende bevissthet rundt islamismens utbredelse i muslimske land hadde jeg undret meg mer og mer over hans tilsynelatende naivitet i forhold til emnet. Blant annet er det dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og livstid i fengsel for homoseksuelle handlinger. Hvordan kan Abid Raja ikke vite dette? I løpet av 2009 har han sagt så mye i offentligheten som får meg til å tenke at han ikke kan være naiv. Han har blant annet uttrykt at han har spisskompetanse på wahhabisme, han kjenner tilfeldigvis mange nok islamister til at han kan invitere en av dem på debatten kronprinsen var på. Han har vært tilknyttet World Islamic Mission, en menighet som har uttrykt positiv respons til Erna Solbergs forslag om å opprette et shariaråd under Bondevik 2-regjeringen.
Abid Raja fikk trusler fra muslimer etter at han gikk ut med sitt utspill om at man må sverge en ed på det norske flagg når man flytter til landet. En spurte om han hadde blitt en kafir, en vantro. Man kan spørre seg hva denne muslimen mente Abid Raja var før.
I vår hadde han invitert Ed Husain på dialogmøtet som Kronprinsen var på. I forveien hadde han gått ut i avisene og sagt at "han vil advare mot en for snever tolkning av radikal islam". Noen uker senere hadde Martin Kolberg sagt at han ville bekjempe "radikal islam". Dette fikk Abid Raja til å fly i taket. Han deltok i valgkampen i NRK-debatt i moskeen til Islamic Cultural Centre, en menighet som støtter Jamaat e-Islami, et radikalt islamistisk pakistansk parti, som baserer sin lære på den verdensberømte kvinnefiendtlige ideologen Mawdudi. Men mannen mener altså at de radikale islamistene utgjør 300 mennesker i Norge, som han sa på redaksjon 1 i NRK i vår. Han viste til PST, som anså 300 islamister som en terrortrussel, som om islamisme er synonymt med terrorisme.
Er det noe som skurrer?
3. Islam høyt på agendaen og islamistisk språkbruk. Abid Raja har tatt til orde for halalmat i fengsler, skjerping av blasfemiparagrafen, at muslimer skal sverge på koranen i rettsaker, at imamer skal få statslønn. Han mener at hijab er påbudt, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn.
4. Moderate muslimer uttrykker selv irritasjon av å stadig bli representert av islamister. For å nevne noen: Ed Husain, Irshad Manji, Majid Nawaz, Kadra Yusuf og Kaltham Alexander Lie.
Ulike spørreundersøkelser viser at muslimer som går i moskeen utgjør mellom 15 og 30% av alle muslimer. Det er ikke urimelig å anta at de som går i moskeen er sterkest motivert av sin religion, med andre ord de mest konservative. Dette betyr selvsagt ikke at alle er ekstreme, slik forfatteren Ed Husain tydelig har pekt på i sin bok "Islamisten". Men dersom en sammenlikner med andre spørreundersøkelser, er det grunn til å anta at i hvert fall halvparten av menighetene er ekstreme. Ed Husain er en muslim som jeg vil anse for å være konservativ, men moderat. Hans korantolkning er i stor grad inspirert av sufismen, en mild form for islam som minner mye om Jesu lære i det nye testamente. Han går i moskeen, men erkjenner i "Islamisten" at det finnes moderate moskeer og ekstreme moskeer, og at de fleste muslimske interesseorganisasjonene er ekstreme.
5. Hvor er islamistene egentlig? Når den ene etter den andre europeiske holdningsundersøkelsen avslører at mellom 10 og 25% av muslimer har islamistiske holdninger, må man spørre seg: Hvor er disse muslimene? Ligger de og gjemmer seg, mens de moderate muslimene er i media? Eller er situasjonen i det muslimske samfunnet den samme som i ethvert islamsk diktatur: Ytringsfriheten er bare for de som har de rette overbevisningene?
6. Han inviterer åpenbare islamister som Zulqarnain Sakandar Madni (se NRKs brennpunkt) på sine dialogmøter. Raja omtalte Madni som "liberal". Han har dessuten vært leder for Pakistansk Studentsamfunn, som har promotert den indiske islamisten Zakir Naik.
"Lei av å bli representert av ytterliggående muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Lei_av_a_bli_representert_av_ytterliggaende_muslimer/
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam"
http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
"Why are young British Muslims more radical than their parents?"
http://www.telegraph.co.uk/news/yourview/1540929/Why-are-young-British-Muslims-more-radical-than-their-parents.html
"'They threatened my life. But I will still speak out'"
http://www.guardian.co.uk/world/2007/jun/10/religion.britishidentity
"Kamuflert islamist"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566949
"Vi trenger dem ikke!"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3230247.ece
"Absurde integreringspåstander"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2989741.ece
"Svært så ømme tær"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=40&tekstid=2363
"Halaladvokaten"
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1091947.ece
"Rajas imamutspill er uansvarlig"
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/ODEBATT/827290630
"-For snevre definisjoner av radikal islamisme"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542031
"Venstre foreslår norsk imamskole"
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Venstre-foreslaar-norsk-imamskole-1060993.html
mandag 14. september 2009
Journalistenes ansvar
Jeg klandrer ikke vanlige mennesker for ikke å være opplyste. De møter verden gjennom media, og naturlig nok tror de på den virkeligheten som avisene formidler til dem. I et tillitsbasert samfunn stoler man på at alle gjør jobben sin. Dessverre er det altfor mange journalister i Norge som faktisk ikke gjør jobben sin. De er satt til kritisere makta, i stedet har de blitt maktas sterkeste apologeter. De er satt til å være objektive, selvkritiske og sannhetssøkende, i stedet er de partiske og preget av flokkmentalitet. Akkurat slik opererer media i diktaturer vi ikke liker å sammenlikne oss med. Resultatet er at vanlige, tillitsfulle mennesker indoktrineres til å tro at verden er annerledes enn det den faktisk er.
Denne mentale boblen kommer ikke til å vare evig. Før eller senere kommer disse vanlige menneskene til å innse at de har blitt holdt for narr, og de kommer ikke til å ta det pent. Skammens time er like rundt hjørnet. Journalister vil bli sparket, og de gjenværende journalistene må jobbe hardt og lenge for å gjenvinne tilliten i folket. Jo lengre avisene venter, dess større vil skammen bli.
Et av de største problemene Norge har, er at vi mangler ei skikkelig høyreorientert riksavis og høyreorienterte journalister. Jeg sier problem, fordi at selv om man er venstreorientert i de fleste saker, trenger man en korreks. Alle trenger å få sine standpunkter utfordret, både høyre- og venstreorienterte. Det er slik et samfunn utvikler seg, med andre ord en vinn-vinn situasjon for alle parter. I stedet for denne sunne konflikt-diskursen har vi en konsensus-kultur i Norge. Makteliten er stort sett enige om hva som er bra for landet, og blir ikke utfordret.
Jeg mener derfor at rekrutteringen må endres. Redaktørene må anstrenge seg for å slippe særlig FrP-folk til. Lektorene på journalisthøyskolen må holde sine personlige meninger for seg selv, og i stedet oppfordre til uenighet og kritisk refleksjon. Bare slik kan media representere oponionen.
Denne mentale boblen kommer ikke til å vare evig. Før eller senere kommer disse vanlige menneskene til å innse at de har blitt holdt for narr, og de kommer ikke til å ta det pent. Skammens time er like rundt hjørnet. Journalister vil bli sparket, og de gjenværende journalistene må jobbe hardt og lenge for å gjenvinne tilliten i folket. Jo lengre avisene venter, dess større vil skammen bli.
Et av de største problemene Norge har, er at vi mangler ei skikkelig høyreorientert riksavis og høyreorienterte journalister. Jeg sier problem, fordi at selv om man er venstreorientert i de fleste saker, trenger man en korreks. Alle trenger å få sine standpunkter utfordret, både høyre- og venstreorienterte. Det er slik et samfunn utvikler seg, med andre ord en vinn-vinn situasjon for alle parter. I stedet for denne sunne konflikt-diskursen har vi en konsensus-kultur i Norge. Makteliten er stort sett enige om hva som er bra for landet, og blir ikke utfordret.
Jeg mener derfor at rekrutteringen må endres. Redaktørene må anstrenge seg for å slippe særlig FrP-folk til. Lektorene på journalisthøyskolen må holde sine personlige meninger for seg selv, og i stedet oppfordre til uenighet og kritisk refleksjon. Bare slik kan media representere oponionen.
søndag 6. september 2009
Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer
Jeg kom for en tid tilbake over en Gallup-undersøkelse som ble en vekker for meg. Den avdekket at nordmenn, uavhengig av politisk tilhørighet, er svært fordomsfulle mot muslimer. Jeg hadde så langt trodd at mine meningsmotstandere var av den oppfatning at det var mindre forskjell på muslimer og ikke-muslimer enn det det faktisk var, men denne undersøkelsen viser tvert om det motsatte. Dette fikk meg til å tenke. Hvorfor er det slik? Og hvis folk tror at tingenes tilstand er verre enn det de er, hvorfor ser de ikke alvoret i situasjonen slik den er?
Lenge før jeg oppdaget denne undersøkelsen, hadde jeg irritert meg over en ting: Muslimer i Norge blir i stor grad representert av de organiserte konservative kreftene, islamistene. Disse er muslimenes ansikt utad; mens de øldrikkende, metall-headbangende, hijabløse og ikke-misjonerende muslimene sjelden er synlige i media (her har media et ansvar). Islamistene er også de mest aktive misjonærene, moderate muslimer er mer private om sin tro, og derfor er det ikke alltid folk vet at de faktisk er muslimer. Da er det kanskje ikke så rart at folk får inntrykk av at muslimer er mer konservative enn det de er. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Når mange til tross for disse fordommene ikke ser alvoret med politisk islam, tror jeg det er en blanding av naivitet, selvhat og kulturrelativisme. Dette gir meg assosiasjoner til hva en brannmann sa på en briefing jeg var på: Et kjøpesenter opplever sterk røykutvikling, folk hoster, men utover det bryr de seg ikke om det. Denne likegyldigheten er ikke ulik den jeg ser med politisk islam. Man tror at muslimer støtter sharia, men vet ikke helt hva sharia er. Man tror at muslimer hater nordmenn, og man mener det er fortjent. Et slående eksempel på norsk naivisme er spørsmålet om muslimer ønsker integrering. Dette er et svært tvetydig spørsmål som de som har laget undersøkelsen tydeligvis ikke har tenkt på. Skal integreringen skje på misjonærens premisser, eller de fremtidige konvertittenes premisser? At nordmenn tror at muslimer ikke ønsker integrering er enda mer alvorlig. Parallellsamfunn kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam" http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
Lenge før jeg oppdaget denne undersøkelsen, hadde jeg irritert meg over en ting: Muslimer i Norge blir i stor grad representert av de organiserte konservative kreftene, islamistene. Disse er muslimenes ansikt utad; mens de øldrikkende, metall-headbangende, hijabløse og ikke-misjonerende muslimene sjelden er synlige i media (her har media et ansvar). Islamistene er også de mest aktive misjonærene, moderate muslimer er mer private om sin tro, og derfor er det ikke alltid folk vet at de faktisk er muslimer. Da er det kanskje ikke så rart at folk får inntrykk av at muslimer er mer konservative enn det de er. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Når mange til tross for disse fordommene ikke ser alvoret med politisk islam, tror jeg det er en blanding av naivitet, selvhat og kulturrelativisme. Dette gir meg assosiasjoner til hva en brannmann sa på en briefing jeg var på: Et kjøpesenter opplever sterk røykutvikling, folk hoster, men utover det bryr de seg ikke om det. Denne likegyldigheten er ikke ulik den jeg ser med politisk islam. Man tror at muslimer støtter sharia, men vet ikke helt hva sharia er. Man tror at muslimer hater nordmenn, og man mener det er fortjent. Et slående eksempel på norsk naivisme er spørsmålet om muslimer ønsker integrering. Dette er et svært tvetydig spørsmål som de som har laget undersøkelsen tydeligvis ikke har tenkt på. Skal integreringen skje på misjonærens premisser, eller de fremtidige konvertittenes premisser? At nordmenn tror at muslimer ikke ønsker integrering er enda mer alvorlig. Parallellsamfunn kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam" http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
lørdag 8. august 2009
Høyreekstremisme
Dersom noen skulle være i tvil, så er jeg like lidenskapelig motstander av høyreekstremisme som av politisk islam. Jeg tror faktisk høyreekstremisme er mer utbredt i Norge enn islamisme. Når jeg likevel fokuserer på islamisme, er det tre grunner til det:
1. Høyreekstremismen er identifisert av nordmenn. Alle vet hva høyreekstremisme er, og alle avskyr den. Høyreekstremistene er ute i kulda og har ingen politisk innflytelse. Jeg tror mye av årsaken til dette er at Norge historisk sett har vært rammet av høyreekstremismen, nærmere bestemt andre verdenskrig. Vi kjenner den på kroppen. Islamisme derimot, har gjennomsnittsnordmannen lite kunnskap om. Vi gjenkjenner den ikke, og dersom vi gjør det, blir vi mistenkt for konspirasjonstenkning. Nordmenn flest ser dessuten på religion som et gode. Islamistene møtes dermed med tillit, og de får statsstøtte for sin virksomhet, og de får bruke media som mikrofon.
2. Demografien i Norge er i endring. Selv om høyreekstremisme skulle være mer utbredt i Norge, er den liten sammenliknet med islamismens utbredelse i muslimske land. Jeg vil anslå at kanskje 2% av nordmenn kan betraktes som høyreekstremister dersom man tar med de uorganiserte; mens islamistene utgjør kanskje 10-15% av muslimer. Det er dessuten ikke noen vanntette skott mellom islamisme og moderat islam. Det vil være naivt å tro at innvandringen fra muslimske land ikke fører med seg islamister, ettersom man finner islamistiske bevegelser i alle muslimske land, enten i regjering eller opposisjon.
3. Høyreekstremisme og islamisme henger sammen. Dersom den ene vokser, vil den andre følge med. Høyreekstremistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at mørkhudete er onde, mens islamistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at vantro nordmenn er onde. Dette ser vi tydelig i Sverige, der både høyreekstremistene og islamistene står sterkt. Bekjemper man islamismen, er grunnlaget for høyreekstremisme borte.
1. Høyreekstremismen er identifisert av nordmenn. Alle vet hva høyreekstremisme er, og alle avskyr den. Høyreekstremistene er ute i kulda og har ingen politisk innflytelse. Jeg tror mye av årsaken til dette er at Norge historisk sett har vært rammet av høyreekstremismen, nærmere bestemt andre verdenskrig. Vi kjenner den på kroppen. Islamisme derimot, har gjennomsnittsnordmannen lite kunnskap om. Vi gjenkjenner den ikke, og dersom vi gjør det, blir vi mistenkt for konspirasjonstenkning. Nordmenn flest ser dessuten på religion som et gode. Islamistene møtes dermed med tillit, og de får statsstøtte for sin virksomhet, og de får bruke media som mikrofon.
2. Demografien i Norge er i endring. Selv om høyreekstremisme skulle være mer utbredt i Norge, er den liten sammenliknet med islamismens utbredelse i muslimske land. Jeg vil anslå at kanskje 2% av nordmenn kan betraktes som høyreekstremister dersom man tar med de uorganiserte; mens islamistene utgjør kanskje 10-15% av muslimer. Det er dessuten ikke noen vanntette skott mellom islamisme og moderat islam. Det vil være naivt å tro at innvandringen fra muslimske land ikke fører med seg islamister, ettersom man finner islamistiske bevegelser i alle muslimske land, enten i regjering eller opposisjon.
3. Høyreekstremisme og islamisme henger sammen. Dersom den ene vokser, vil den andre følge med. Høyreekstremistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at mørkhudete er onde, mens islamistene vil få "bekreftet" sine forestillinger om at vantro nordmenn er onde. Dette ser vi tydelig i Sverige, der både høyreekstremistene og islamistene står sterkt. Bekjemper man islamismen, er grunnlaget for høyreekstremisme borte.
søndag 2. august 2009
Et veiskille for fremtidens Norge
Bergens Tidende, 17. februar 2009:
Hvordan Norge vil se ut i fremtiden, vil avhenge av hvilken integreringslinje vi legger oss på. Vi står overfor et veiskille. Men jeg forventer at vi erkjenner at mennesker skal komme først, ikke kultur.
Et veiskille for fremtidens Norge
Av Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
I INNVANDRINGS- og integreringsdebatten tas det ofte for gitt at Norge har samme utgangspunkt som Sverige og Danmark, og at man har valgt forskjellige løsninger på integreringen. Men både Sverige og Danmark har så langt hatt flere innvandrere enn Norge, og har av den grunn ikke vært egnet for direkte sammenlikning (Norge ser nå ut til å passere Danmark). Disse to landene kan imidlertid gi oss verdifull innsikt i hvordan Norge vil se ut i nær fremtid, da de i europeisk sammenheng representerer de to ytterpunktene som finnes i innvandrings- og integreringspolitikk.
I Sverige har man i likhet med Nederland og Frankrike store problemer med gettobydeler som preges av rene innvandrerbefolkninger, først og fremst fra muslimske land, som sliter med arbeidsløshet, gjengvold og hærverk.
SVERIGES POLITISKE diskurs har mange fellestrekk med den norske. Offerperspektivet er dominerende. Det hevdes at innvandrerne er offer for diskriminering og rasisme, og at dette har skapt et såkalt utenforskap. Selvsensur er ikke uvanlig i svenske aviser, og begrunnes med at man ikke vil skape rasisme. Det er vanlig at man ikke nevner gjerningspersonens opprinnelsesland i kriminalsaker, da dette tilsynelatende er irrelevant.
Denne selvsensuren er hemmende for den frie debatt, og bidrar ikke til sannhetssøken og nye erkjennelser. Det ser heller ikke ut til at selvsensuren har bidratt til å minimere rasismen, snarere tvert imot, i Sverige er nazisme mye mer utbredt enn i Norge og Danmark. Man hindrer ikke rasisme ved å overlate den kritiske posisjon til rasister. Å anklage etniske svensker for å være rasister er også et hinder for integreringen: Man skaper fordommer hos innvandrere.
DANMARK HAR en helt annen forklaring på parallellsamfunnene enn Sverige. På ministernivå og i medier debatteres det heftig om islamismen og dens totalitære agenda. Det er selvvalgt av islamister å samle seg i gettoer, for å stå imot assimilering i sekulære og demokratiske verdier, islamismens motsetning. Tvangsekteskap blir ofte brukt som et redskap for å holde fast på de mange muslimene som ønsker å løsrive seg fra dette isolerte miljøet og gifte seg med og omgås etniske dansker.
Danmark har en mye åpnere debatt enn Norge og Sverige; mens islamisme til nå har vært tabu i den norske regjeringen, blir ordet brukt flittig av statsråder som velferdsminister Karen Jespersen og integreringsminister Birthe Rønn Hornbech. Mens Sverige glorifiserer det flerkulturelle, holder den danske regjeringen fast ved at assimilering i danske verdier er nødvendig for å bevare sammenhengskraften i det danske samfunnet.
DET SVENSKE samfunnet er basert på den multikulturelle ideologien, som kjennetegnes med normativ kulturrelativisme i utdanningsinstitusjonene, og vilje til forståelse og dialog generelt. Problemet er at den strider mot menneskerettighetene. Man tillater overgrep, og begrunner det med respekt for andres kultur. I ekstreme tilfeller fører dette til straffefritak og forskjellsbehandling i rettsaker, slik som i tilfellet der en tysk dommer, Christa Datz-Winter, ikke tillot en kvinne å skille seg fra sin svært voldelige ektemann.
Den britiske journalisten Johann Hari har pekt på at man i kulturelle spørsmål alltid må foreta et valg, fordi mennesker ikke er en homogen masse: Hvorfor skal den voldelige ektemannens kultur respekteres, og ikke kulturen til den misbrukte kvinnen som ønsket skilsmisse?
(Innlegget ble publisert fire dager før Siv Jensen kom med sitt Rosengård-utspill, der ordet "snikislamisering" ble brukt).
Hvordan Norge vil se ut i fremtiden, vil avhenge av hvilken integreringslinje vi legger oss på. Vi står overfor et veiskille. Men jeg forventer at vi erkjenner at mennesker skal komme først, ikke kultur.
Et veiskille for fremtidens Norge
Av Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
I INNVANDRINGS- og integreringsdebatten tas det ofte for gitt at Norge har samme utgangspunkt som Sverige og Danmark, og at man har valgt forskjellige løsninger på integreringen. Men både Sverige og Danmark har så langt hatt flere innvandrere enn Norge, og har av den grunn ikke vært egnet for direkte sammenlikning (Norge ser nå ut til å passere Danmark). Disse to landene kan imidlertid gi oss verdifull innsikt i hvordan Norge vil se ut i nær fremtid, da de i europeisk sammenheng representerer de to ytterpunktene som finnes i innvandrings- og integreringspolitikk.
I Sverige har man i likhet med Nederland og Frankrike store problemer med gettobydeler som preges av rene innvandrerbefolkninger, først og fremst fra muslimske land, som sliter med arbeidsløshet, gjengvold og hærverk.
SVERIGES POLITISKE diskurs har mange fellestrekk med den norske. Offerperspektivet er dominerende. Det hevdes at innvandrerne er offer for diskriminering og rasisme, og at dette har skapt et såkalt utenforskap. Selvsensur er ikke uvanlig i svenske aviser, og begrunnes med at man ikke vil skape rasisme. Det er vanlig at man ikke nevner gjerningspersonens opprinnelsesland i kriminalsaker, da dette tilsynelatende er irrelevant.
Denne selvsensuren er hemmende for den frie debatt, og bidrar ikke til sannhetssøken og nye erkjennelser. Det ser heller ikke ut til at selvsensuren har bidratt til å minimere rasismen, snarere tvert imot, i Sverige er nazisme mye mer utbredt enn i Norge og Danmark. Man hindrer ikke rasisme ved å overlate den kritiske posisjon til rasister. Å anklage etniske svensker for å være rasister er også et hinder for integreringen: Man skaper fordommer hos innvandrere.
DANMARK HAR en helt annen forklaring på parallellsamfunnene enn Sverige. På ministernivå og i medier debatteres det heftig om islamismen og dens totalitære agenda. Det er selvvalgt av islamister å samle seg i gettoer, for å stå imot assimilering i sekulære og demokratiske verdier, islamismens motsetning. Tvangsekteskap blir ofte brukt som et redskap for å holde fast på de mange muslimene som ønsker å løsrive seg fra dette isolerte miljøet og gifte seg med og omgås etniske dansker.
Danmark har en mye åpnere debatt enn Norge og Sverige; mens islamisme til nå har vært tabu i den norske regjeringen, blir ordet brukt flittig av statsråder som velferdsminister Karen Jespersen og integreringsminister Birthe Rønn Hornbech. Mens Sverige glorifiserer det flerkulturelle, holder den danske regjeringen fast ved at assimilering i danske verdier er nødvendig for å bevare sammenhengskraften i det danske samfunnet.
DET SVENSKE samfunnet er basert på den multikulturelle ideologien, som kjennetegnes med normativ kulturrelativisme i utdanningsinstitusjonene, og vilje til forståelse og dialog generelt. Problemet er at den strider mot menneskerettighetene. Man tillater overgrep, og begrunner det med respekt for andres kultur. I ekstreme tilfeller fører dette til straffefritak og forskjellsbehandling i rettsaker, slik som i tilfellet der en tysk dommer, Christa Datz-Winter, ikke tillot en kvinne å skille seg fra sin svært voldelige ektemann.
Den britiske journalisten Johann Hari har pekt på at man i kulturelle spørsmål alltid må foreta et valg, fordi mennesker ikke er en homogen masse: Hvorfor skal den voldelige ektemannens kultur respekteres, og ikke kulturen til den misbrukte kvinnen som ønsket skilsmisse?
(Innlegget ble publisert fire dager før Siv Jensen kom med sitt Rosengård-utspill, der ordet "snikislamisering" ble brukt).
tirsdag 21. juli 2009
Politisk islam
Ni ting jeg misliker med politisk islam (et trossystem som regjeringen ville straffe meg for å fordømme):
1. Avskyelige straffemetoder. Steining (**, ' , ' ' ), amputering (*,<,^, ' , ' ' ), offentlig halshugging (*, ' ' ), pisking (*,**,<,^, ' , ' ' , ^^), kjønnslemlesting (#,<<), kasting utfor stup (**), konebanking, "øye-for-øye"-straff (**), levende begraving ( ' ' ).
2. Kjønns- og religionsapartheid. Kvinneslaveri og dhimmi-status.
3. Offerløse forbrytelser. Dødsstraff for f.eks. homoseksualitet(*, **,***,#,^,^^,<,##) og utenomekteskapelig sex(*,**, ' , ' ' ); alkoholforbud, sosial omgang på tvers av kjønn.
4. Tankekontroll. Dødsstraff for blasfemi (*,**,***, ' ' '), og frafall (*,**,***, ' ' ', #,^,##,^^).
5. Barne-ekteskap (ingen minimumsalder i Saudi Arabia)
6. Hatet mot ikke-muslimer.
7. Misjonsbefalingen.
8. Det skamløse hykleriet. Opportunisme.
9. Hijaben
* Saudi Arabia
** Iran
*** Afghanistan
' Al-Shabab, Somalia
' ' Taliban
' ' ' Pakistan
< Nigeria
<< Kurdistan
# Somalia
## Mauritania
^ Sudan
^^ Yemen
1. Avskyelige straffemetoder. Steining (**, ' , ' ' ), amputering (*,<,^, ' , ' ' ), offentlig halshugging (*, ' ' ), pisking (*,**,<,^, ' , ' ' , ^^), kjønnslemlesting (#,<<), kasting utfor stup (**), konebanking, "øye-for-øye"-straff (**), levende begraving ( ' ' ).
2. Kjønns- og religionsapartheid. Kvinneslaveri og dhimmi-status.
3. Offerløse forbrytelser. Dødsstraff for f.eks. homoseksualitet(*, **,***,#,^,^^,<,##) og utenomekteskapelig sex(*,**, ' , ' ' ); alkoholforbud, sosial omgang på tvers av kjønn.
4. Tankekontroll. Dødsstraff for blasfemi (*,**,***, ' ' '), og frafall (*,**,***, ' ' ', #,^,##,^^).
5. Barne-ekteskap (ingen minimumsalder i Saudi Arabia)
6. Hatet mot ikke-muslimer.
7. Misjonsbefalingen.
8. Det skamløse hykleriet. Opportunisme.
9. Hijaben
* Saudi Arabia
** Iran
*** Afghanistan
' Al-Shabab, Somalia
' ' Taliban
' ' ' Pakistan
< Nigeria
<< Kurdistan
# Somalia
## Mauritania
^ Sudan
^^ Yemen
Feil fokus i nyateistdebatten
I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen. Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene.
Publisert: 6.4.2009 (fritanke.no)
De siste dagers nyateisme-debatt er noe jeg med nysgjerrighet har fulgt med på, da jeg opplever at det på mange måter er meg det handler om. For noen dager siden skrev jeg et kort innlegg om nyateisme, men fordi jeg ser en fare for at et unyansert bilde på nyateisme får etablere seg, føler jeg at det er nødvendig at jeg utdyper mitt standpunkt ytterligere.
Jeg har et litt problematisk forhold til begrepet "nyateisme", da jeg tror denne formen for ateisme har eksistert så lenge ytringsfriheten har tillatt det, i Norge siden Arnulf Øverlands foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage" i 1933. Jeg har dog en mistanke om at "nyateismen" har eksistert så lenge religiøs undertrykkelse har eksistert. Det ligger i menneskets natur at undertrykkelse skaper sinne og frustrasjon, og bekjempes dette opprøret med tortur og henrettelser, vil sinnet bli liggende latent.
Slik jeg ser det, er den eneste formen for nyateisme som har eksistert, nettopp den som har oppstått som en følge av sekulariseringen av kristendommen. De siste 50 år har kristendommen i Europa blitt så snill og ufarlig at et opprør rett og slett ikke har vært nødvendig. Vår tids ateister har ikke måttet sloss for den friheten som de nyter godt av hver eneste dag, og opplever heller ikke å bli utstøtt av religiøse for sin gudløse overbevisning. I det hele tatt har de liberale kristne og ateistene funnet tonen sammen, vi går på skole sammen, vi er bestevenner, kjærester og til og med i samme familie. Mange kristne vil antakelig også mene at ateister ikke kommer til helvete slik Bibelen klart utrykker det, men at Gud er så full av kjærlighet at han slipper oss inn i himmelen sammen med de troende. Harmonien er komplett.
Innvandringen fra muslimske land (og fremveksten av den amerikanske kristenfundamentalismen) har rokket ved dette bildet på religion. I den muslimske verden havner man i fengsel om man kritiserer islam eller praktiserer homofil sex, og i noen land blir man henrettet for disse to "forbrytelsene". Kvinner har sterkt reduserte rettigheter i forhold til menn. Barbariske straffemetoder (som steining, amputering, pisking og halshugging) brukes i noen av disse landene, først og fremst Saudi Arabia og Iran. Å forlate islam anses som det verste forræderi og straffes med døden i Saudi Arabia, Somalia, Qatar, Yemen, Iran, Sudan, Afghanistan og Mauritania. I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen.
Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene. Og når de snakker ut om sine bekymringer, kommer drapstruslene haglende. Er det forståelig at man da blir irritert? Skal man da forventes å være høflig? Og hvem gjør størst skade, en uhøflig ateist, eller en drapstruende religiøs fanatiker? Sam Harris har selv påpekt problemet med religiøs moderasjon, og det er nettopp nyateistenes kritikere han da tenker på. Problemet er ikke at nyateisten har noe imot religiøs moderasjon, for det har nyateisten ikke, problemet er at den religiøse moderate har noe imot nyateisten. Heldigvis finnes det svært mange unntak, og jeg har selv oppdaget gjennom samtaler med muslimer at muslimer ofte er mye mer enige med meg enn det ateister er, om religion. Min påstand er at muslimer utgjør flertallet av islamkritikere.
Jeg kunne ikke bry meg mindre om hva andre folk tror på, det interesserer meg rett og slett ikke. Men jeg forbeholder meg retten til å være uhøflig mot myndigheter som henretter uskyldige på barbarisk vis, slik hverdagen er i Saudi-Arabia og Iran. Jeg forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener om deres irrasjonelle begrunnelse for en atferd som de ellers ville skammet seg over. Jeg forbeholder meg retten til å bli rasende over at disse menneskene prøver å påføre resten av verden sine middelalderske lover gjennom f.eks. FN's menneskerettighetsråd. Når religionen er en del av staten, slik den er i Norge og Saudi-Arabia, blir jeg provosert. Der har den ingenting å gjøre. Religion hører hjemme sammen med tarotkort, krystallkuler og astrologi: Noe som folk kan sysle med så mye de vil, så lenge dette ikke går på bekostning av andres menneskers frihet fra disse tingene.
Nyateistene føler med andre ord ikke en overveldende trang til å mobbe religiøse, vi er ikke heller ikke så skråsikre som våre meningsmotstandere tror. Vi er ganske enkelt bekymret, fordi vi mener at religionen akkurat nå er helt ute av kontroll.
Gøran Hoff Mikkelsen
Publisert: 6.4.2009 (fritanke.no)
De siste dagers nyateisme-debatt er noe jeg med nysgjerrighet har fulgt med på, da jeg opplever at det på mange måter er meg det handler om. For noen dager siden skrev jeg et kort innlegg om nyateisme, men fordi jeg ser en fare for at et unyansert bilde på nyateisme får etablere seg, føler jeg at det er nødvendig at jeg utdyper mitt standpunkt ytterligere.
Jeg har et litt problematisk forhold til begrepet "nyateisme", da jeg tror denne formen for ateisme har eksistert så lenge ytringsfriheten har tillatt det, i Norge siden Arnulf Øverlands foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage" i 1933. Jeg har dog en mistanke om at "nyateismen" har eksistert så lenge religiøs undertrykkelse har eksistert. Det ligger i menneskets natur at undertrykkelse skaper sinne og frustrasjon, og bekjempes dette opprøret med tortur og henrettelser, vil sinnet bli liggende latent.
Slik jeg ser det, er den eneste formen for nyateisme som har eksistert, nettopp den som har oppstått som en følge av sekulariseringen av kristendommen. De siste 50 år har kristendommen i Europa blitt så snill og ufarlig at et opprør rett og slett ikke har vært nødvendig. Vår tids ateister har ikke måttet sloss for den friheten som de nyter godt av hver eneste dag, og opplever heller ikke å bli utstøtt av religiøse for sin gudløse overbevisning. I det hele tatt har de liberale kristne og ateistene funnet tonen sammen, vi går på skole sammen, vi er bestevenner, kjærester og til og med i samme familie. Mange kristne vil antakelig også mene at ateister ikke kommer til helvete slik Bibelen klart utrykker det, men at Gud er så full av kjærlighet at han slipper oss inn i himmelen sammen med de troende. Harmonien er komplett.
Innvandringen fra muslimske land (og fremveksten av den amerikanske kristenfundamentalismen) har rokket ved dette bildet på religion. I den muslimske verden havner man i fengsel om man kritiserer islam eller praktiserer homofil sex, og i noen land blir man henrettet for disse to "forbrytelsene". Kvinner har sterkt reduserte rettigheter i forhold til menn. Barbariske straffemetoder (som steining, amputering, pisking og halshugging) brukes i noen av disse landene, først og fremst Saudi Arabia og Iran. Å forlate islam anses som det verste forræderi og straffes med døden i Saudi Arabia, Somalia, Qatar, Yemen, Iran, Sudan, Afghanistan og Mauritania. I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen.
Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene. Og når de snakker ut om sine bekymringer, kommer drapstruslene haglende. Er det forståelig at man da blir irritert? Skal man da forventes å være høflig? Og hvem gjør størst skade, en uhøflig ateist, eller en drapstruende religiøs fanatiker? Sam Harris har selv påpekt problemet med religiøs moderasjon, og det er nettopp nyateistenes kritikere han da tenker på. Problemet er ikke at nyateisten har noe imot religiøs moderasjon, for det har nyateisten ikke, problemet er at den religiøse moderate har noe imot nyateisten. Heldigvis finnes det svært mange unntak, og jeg har selv oppdaget gjennom samtaler med muslimer at muslimer ofte er mye mer enige med meg enn det ateister er, om religion. Min påstand er at muslimer utgjør flertallet av islamkritikere.
Jeg kunne ikke bry meg mindre om hva andre folk tror på, det interesserer meg rett og slett ikke. Men jeg forbeholder meg retten til å være uhøflig mot myndigheter som henretter uskyldige på barbarisk vis, slik hverdagen er i Saudi-Arabia og Iran. Jeg forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener om deres irrasjonelle begrunnelse for en atferd som de ellers ville skammet seg over. Jeg forbeholder meg retten til å bli rasende over at disse menneskene prøver å påføre resten av verden sine middelalderske lover gjennom f.eks. FN's menneskerettighetsråd. Når religionen er en del av staten, slik den er i Norge og Saudi-Arabia, blir jeg provosert. Der har den ingenting å gjøre. Religion hører hjemme sammen med tarotkort, krystallkuler og astrologi: Noe som folk kan sysle med så mye de vil, så lenge dette ikke går på bekostning av andres menneskers frihet fra disse tingene.
Nyateistene føler med andre ord ikke en overveldende trang til å mobbe religiøse, vi er ikke heller ikke så skråsikre som våre meningsmotstandere tror. Vi er ganske enkelt bekymret, fordi vi mener at religionen akkurat nå er helt ute av kontroll.
Gøran Hoff Mikkelsen
Hvorfor jeg ikke lenger er medlem i HEF
Så lenge HEF bidrar til å øke religionens innflytelse i offentligheten, ser jeg på HEF som en politisk motstander.
Publisert: 24.3.2009 (fritanke.no)
Etter at jeg avsluttet mitt medlemskap i Human-Etisk Forbund for et år siden, har en del HEF-medlemmer spurt meg hvorfor jeg ikke bare kan melde meg inn igjen og påvirke organisasjonen fra innsiden. Jeg skal i dette innlegget utdype hvorfor jeg har vanskeligheter med dette.
Jeg forstår at man i en organisasjon må akseptere uenigheter. Jeg er selv humanist og deler grunnsynet til HEF, og mener at stat og kirke må skilles. Uenigheten går på hvilken plass og status religion skal ha i samfunnet. Som HEF mener jeg at man ikke skal forskjellsbehandle mennesker basert på religion, og at alle religioner og livssyn skal ha lik status, men er uenig i nivået denne statusen skal ligge på. Typisk HEF-argumentasjon er at siden kristendommen har privilegier i samfunnet, må islam få de samme privilegiene. Som eksempel kan jeg nevne at man mener det må åpnes for muslimske skoler fordi det finnes kristne skoler, og at nrk bør åpne for islamsk forkynnelse. Jeg kan også nevne Miles Hijab-utspill i høst. Med slike kampsaker gjør HEF seg til nyttige idioter for den politisk-islamske bevegelsen, som arbeider for å manifestere og etablere islam i det offentlige rom, og segregere muslimer fra det norske storsamfunnet.
Dette er å gjøre sekularismen en bjørnetjeneste. At kristendommen fortsatt har status i staten, loven og utdanningen må ikke gi islam muligheten til å få det samme. Kristendom og Islam skal ha samme status - i privatsfæren. Det er her religion hører hjemme. HEF burde motarbeide ethvert særkrav fra muslimer, og samtidig motarbeide den politiserte kristendommen, da tenker jeg spesielt på statskirke og kristne skoler. Jeg mener selv at religiøs forkynnelse og indoktrinering er et overgrep mot barn, fordi det krenker deres tanke- og religionsfrihet, og at staten derfor ikke skal oppmuntre til dette gjennom å tillate religiøse skoler. Mitt ståsted sammenfaller med svenske Humanisterna, som mener at barns rettigheter overgår foreldrenes. En fellesskole for alle er dessuten gull verd i integreringsperspektiv.
Jeg må også nevne HEFs engasjement i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, der også Islamsk Råd Norge (IRN) er representert. IRN tar ikke avstand fra dødsstraff av homofile, og av den grunn betrakter jeg IRN som en ekstremistisk organisasjon.
Så lenge HEF bidrar til å øke religionens innflytelse i offentligheten, ser jeg på HEF som en politisk motstander. Men som nyateist er jeg optimistisk for fremtiden, fordi jeg vet at nyateismen er en oppvåkning og en reaksjon på "gudenes hevn" - den globale nyreligiøsiteten som stadig truer sekularismen. Vi må huske på at sekularismen som prinsipp er et ungt fenomen, og at europa er en sekularistisk oase i verdenssammenheng. Er det for mye å håpe på et stemningsskifte i Human-Etisk Forbund?
Gøran Hoff Mikkelsen
Publisert: 24.3.2009 (fritanke.no)
Etter at jeg avsluttet mitt medlemskap i Human-Etisk Forbund for et år siden, har en del HEF-medlemmer spurt meg hvorfor jeg ikke bare kan melde meg inn igjen og påvirke organisasjonen fra innsiden. Jeg skal i dette innlegget utdype hvorfor jeg har vanskeligheter med dette.
Jeg forstår at man i en organisasjon må akseptere uenigheter. Jeg er selv humanist og deler grunnsynet til HEF, og mener at stat og kirke må skilles. Uenigheten går på hvilken plass og status religion skal ha i samfunnet. Som HEF mener jeg at man ikke skal forskjellsbehandle mennesker basert på religion, og at alle religioner og livssyn skal ha lik status, men er uenig i nivået denne statusen skal ligge på. Typisk HEF-argumentasjon er at siden kristendommen har privilegier i samfunnet, må islam få de samme privilegiene. Som eksempel kan jeg nevne at man mener det må åpnes for muslimske skoler fordi det finnes kristne skoler, og at nrk bør åpne for islamsk forkynnelse. Jeg kan også nevne Miles Hijab-utspill i høst. Med slike kampsaker gjør HEF seg til nyttige idioter for den politisk-islamske bevegelsen, som arbeider for å manifestere og etablere islam i det offentlige rom, og segregere muslimer fra det norske storsamfunnet.
Dette er å gjøre sekularismen en bjørnetjeneste. At kristendommen fortsatt har status i staten, loven og utdanningen må ikke gi islam muligheten til å få det samme. Kristendom og Islam skal ha samme status - i privatsfæren. Det er her religion hører hjemme. HEF burde motarbeide ethvert særkrav fra muslimer, og samtidig motarbeide den politiserte kristendommen, da tenker jeg spesielt på statskirke og kristne skoler. Jeg mener selv at religiøs forkynnelse og indoktrinering er et overgrep mot barn, fordi det krenker deres tanke- og religionsfrihet, og at staten derfor ikke skal oppmuntre til dette gjennom å tillate religiøse skoler. Mitt ståsted sammenfaller med svenske Humanisterna, som mener at barns rettigheter overgår foreldrenes. En fellesskole for alle er dessuten gull verd i integreringsperspektiv.
Jeg må også nevne HEFs engasjement i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, der også Islamsk Råd Norge (IRN) er representert. IRN tar ikke avstand fra dødsstraff av homofile, og av den grunn betrakter jeg IRN som en ekstremistisk organisasjon.
Så lenge HEF bidrar til å øke religionens innflytelse i offentligheten, ser jeg på HEF som en politisk motstander. Men som nyateist er jeg optimistisk for fremtiden, fordi jeg vet at nyateismen er en oppvåkning og en reaksjon på "gudenes hevn" - den globale nyreligiøsiteten som stadig truer sekularismen. Vi må huske på at sekularismen som prinsipp er et ungt fenomen, og at europa er en sekularistisk oase i verdenssammenheng. Er det for mye å håpe på et stemningsskifte i Human-Etisk Forbund?
Gøran Hoff Mikkelsen
To myter om nyateisme
Selvfølgelig finnes det nyateister som driver med aktiv misjonering, men dette gjelder ikke alle. Mitt utgangspunkt er at jeg er for frihet, ikke mot religion, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 19.3.2009 (fritanke.no)
Selv om jeg ikke lenger er med i Human-Etisk Forbund, er jeg en ivrig leser av Fri tanke, og følger med på den interne diskusjonen i forbundet med interesse. Det er imidlertid to myter som ser ut til å være utbredt om nyateisme, og som må korrigeres.
Den ene myten er at alle nyateister er skråsikre. Dette er feil. Jeg identifiserer meg selv like mye som en agnostiker som en ateist, og kjenner til mange nyateister som gjør det samme.
Den andre myten er at alle nyateister er misjonærer. Dette er også feil. Selvfølgelig finnes det nyateister som driver med aktiv misjonering, men dette gjelder ikke alle. Mitt utgangspunkt er at jeg er for frihet, ikke mot religion. Men når religiøse truer min frihet, ved å prøve å innføre straff for religionskritikk, straffe meg for å ha homofil sex osv., må jeg sette foten ned. Dersom alle religiøse hadde vært liberale, hadde jeg ikke hatt noen problemer med religion. Min religionskritikk er et forsvar av religionsfrihet, hvilket også innebærer frihet fra religion.
Gøran Hoff Mikkelsen, nyateist
Publisert: 19.3.2009 (fritanke.no)
Selv om jeg ikke lenger er med i Human-Etisk Forbund, er jeg en ivrig leser av Fri tanke, og følger med på den interne diskusjonen i forbundet med interesse. Det er imidlertid to myter som ser ut til å være utbredt om nyateisme, og som må korrigeres.
Den ene myten er at alle nyateister er skråsikre. Dette er feil. Jeg identifiserer meg selv like mye som en agnostiker som en ateist, og kjenner til mange nyateister som gjør det samme.
Den andre myten er at alle nyateister er misjonærer. Dette er også feil. Selvfølgelig finnes det nyateister som driver med aktiv misjonering, men dette gjelder ikke alle. Mitt utgangspunkt er at jeg er for frihet, ikke mot religion. Men når religiøse truer min frihet, ved å prøve å innføre straff for religionskritikk, straffe meg for å ha homofil sex osv., må jeg sette foten ned. Dersom alle religiøse hadde vært liberale, hadde jeg ikke hatt noen problemer med religion. Min religionskritikk er et forsvar av religionsfrihet, hvilket også innebærer frihet fra religion.
Gøran Hoff Mikkelsen, nyateist
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
