Vanligvis kaster jeg gratiseksemplarene av Aftenposten som jeg får levert på døren en gang i uken uten å lese dem, men iblant tar jeg stikkprøver for å se om de har forbedret seg. I søndagsutgaven fant jeg noe interessant som nok en gang viste forskjellen i mediedekning på Aftenposten og en avis som Jyllandsposten. Under overskriften "Tyrkia. En modell for Egypt?" blir følgende sagt:
En undersøkelse utført av meningsmålingsinstituttet Pew Research Center før protestbølgen startet, viser klare forskjeller mellom Egypt og Tyrkia. 72 prosent av tyrkerne ser demokrati som den absolutt beste styreform. 50 pst. egyptere gjør det samme. 85 pst. av egypterne mener det er positivt at islam har en innflytelse i politikken. Tallet i Tyrkia er bare 38. Når det gjelder islamsk ekstremisme, er 61 pst. av egypterne sterkt eller delvis bekymret over det, mens det bare gjelder 40 pst. av tyrkerne. Mens 52 pst. av tyrkerne ser en konflikt mellom de krefter som vil modernisere samfunnet og fundamentalistene, mener bare 31 pst. av egypterne det er tilfelle.
De mest sjokkerende funnene i denne undersøkelsen til Pew Research Center blir ikke nevnt med et ord. Man skulle for eksempel tro at det hadde en nyhetsverdi at 82% av egypterne går inn for å straffe utroskap med steining til døde, at 77% mener at tyver burde straffes med pisking eller avhugging av en hånd, og at 84% mener at man bør straffes med døden om man forlater islam. Som Jyllandspostens politiske kommentator Ralf Pittelkow så treffende konkluderer: Fri os fra forsøgene på at skjule denne sandhed. Vi har brug for at se nøgternt på den egyptiske situation.
"Tyrkia. En modell for Egypt?"
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article4027712.ece
"Egyptens skjulte sandhed"
http://jp.dk/opinion/pittelkow/article2333528.ece
mandag 14. februar 2011
onsdag 3. november 2010
NRK
Etter å ha lidd meg igjennom programmene "Spekter: Høyre om i Europa" og "Europas nye fascister" så er det spesielt to ting jeg ikke kan la være usagt, om jeg skal ha håp om å få blodtrykket mitt ned på et normalt nivå.
For det første reagerer jeg sterkt på NRKs sammenblanding av begrepene "høyreekstremisme" og "høyrepopulisme". Jeg registrerer at media generelt velger å kalle sunn fornuft for "høyrepopulisme", dem om det. Men når NRK prøver å assosiere dette med ekstremisme, så er det et så lavmål at jeg må spørre meg om hvorfor jeg godtar å betale lisens.
For det andre mener jeg programmet "Europas nye fascister" presenterer fakta selektivt. Det er helt greit å fokusere på et emne, slik jeg gjør når jeg snakker om islam. Men da kan ikke dokumentaren ha underteksten "Vi utforsker den økende populariteten til radikale politiske bevegelser i europeiske land." I dette programmet presenteres anti-fascistene som de "snille" og fascistene som de "slemme", når statistikkene viser at antifascister er akkurat like voldelige som fascister.
For det første reagerer jeg sterkt på NRKs sammenblanding av begrepene "høyreekstremisme" og "høyrepopulisme". Jeg registrerer at media generelt velger å kalle sunn fornuft for "høyrepopulisme", dem om det. Men når NRK prøver å assosiere dette med ekstremisme, så er det et så lavmål at jeg må spørre meg om hvorfor jeg godtar å betale lisens.
For det andre mener jeg programmet "Europas nye fascister" presenterer fakta selektivt. Det er helt greit å fokusere på et emne, slik jeg gjør når jeg snakker om islam. Men da kan ikke dokumentaren ha underteksten "Vi utforsker den økende populariteten til radikale politiske bevegelser i europeiske land." I dette programmet presenteres anti-fascistene som de "snille" og fascistene som de "slemme", når statistikkene viser at antifascister er akkurat like voldelige som fascister.
tirsdag 12. oktober 2010
Et uærlig samfunn
At svenskene ikke vil stemme på et tidligere nazi-parti betyr ikke at de støtter de andre partienes politikk. De har rett og slett ingenting å stemme på. En ny Novusmåling i Sverige avdekker at 73 prosent mener at integrering og innvandring er et stort problem i Sverige.
Samtidig står den antirasistiske tangegangen sterkt i Sverige: Ingenting er så ille som rasisme. Rasismen står i en særstilling blant alle former for ekstremisme, selv om all ekstremisme resulterer i vold. Dette skyldes til en viss grad at svenskene har hatt store problemer med nynazisme, men også at kommunismen og den dogmatiske antirasismen har stor gjennomslagskraft.
Svenskene er redde for å bli hengt ut som rasister. Dette fører til en uærlighet som er skadelig for samfunnet.
"Svenskene har liten tiltro til innvandringseksperter"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=35&tekstid=4221
Samtidig står den antirasistiske tangegangen sterkt i Sverige: Ingenting er så ille som rasisme. Rasismen står i en særstilling blant alle former for ekstremisme, selv om all ekstremisme resulterer i vold. Dette skyldes til en viss grad at svenskene har hatt store problemer med nynazisme, men også at kommunismen og den dogmatiske antirasismen har stor gjennomslagskraft.
Svenskene er redde for å bli hengt ut som rasister. Dette fører til en uærlighet som er skadelig for samfunnet.
"Svenskene har liten tiltro til innvandringseksperter"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=35&tekstid=4221
onsdag 22. september 2010
Har Sverigedemokratene to ansikter?
De siste par dagene etter det svenske valget har jeg prøvd å gjøre Research for å finne ut hva Sverigedemokratene står for. Er de høyreekstreme i 2010? Svaret mitt må bli et forsiktig ja. Forsiktig fordi man akkurat som med islam ikke skal skjære alle over en kam. På samme måte som islam er en intolerant religion, tror jeg SD er et intolerant parti, med nøyaktig samme begrunnelse: En for høy andel av de "troende" er ekstreme.
Jeg har tidligere pekt på nazi-fortiden deres. Selv om dette er et irrelevant argument hvis de har tatt et oppgjør med sin fortid og ekskludert alle rasistiske medlemmer (alle fortjener vel en ny sjanse?), så gir det god grunn til mistenksomhet.
I 2001 ekskluderte de en rekke medlemmer, som dannet et nytt parti, Nasjonaldemokraterna. Nasjonaldemokraterna er i dag et tydelig høyreekstremt parti, med etnopluralisme som sitt øverste mål. Dersom man skulle sammenlikne dem med andre europeiske partier, ser britiske BNP ut til å være et søsterparti. Nationaldemokraterna kritiserer Sverigedemokraterna for å ha "övergett etnicitetens betydelse i nationalismen" (wikipedia).
Ettersom fortiden prinsipielt sett er irrelevant, er det eneste gyldige argumentet å vise til hva de selv har sagt de siste årene, fortrinnsvis siden Jimmie Åkesson tok over. Jeg har nå sett et en del debatter med Jimmie Åkesson, og har til gode å detektere noe rasistisk. I stedet er han en dyktig debattant. Likevel har jeg hørt mange nok rasistiske uttalelser fra SD-medlemmer til at man må spørre seg om dette er representativt. Til SD's forsvar må det sies at innvandringskritiske partier alltid må regne med at rasister søker om medlemskap. Fremskrittspartiet er et eksempel på det. Men rasistene i FrP er etter min bedømmelse ikke representative for partiet, da uttalelsene forekommer sjelden tatt i betraktning at organisasjonen har 28.000 medlemmer (selv om man kan kritisere FrP's håndtering av sakene). Hyppigheten av rasistiske uttalelser fra medlemmer i Sverigedemokratene, kombinert med at medlemstallet er på bare 4500 medlemmer, gir meg grunn til å mistenke at partiet har en rasistisk fløy, på samme måte som FrP hadde det på 90-tallet.
Jeg har tidligere pekt på nazi-fortiden deres. Selv om dette er et irrelevant argument hvis de har tatt et oppgjør med sin fortid og ekskludert alle rasistiske medlemmer (alle fortjener vel en ny sjanse?), så gir det god grunn til mistenksomhet.
I 2001 ekskluderte de en rekke medlemmer, som dannet et nytt parti, Nasjonaldemokraterna. Nasjonaldemokraterna er i dag et tydelig høyreekstremt parti, med etnopluralisme som sitt øverste mål. Dersom man skulle sammenlikne dem med andre europeiske partier, ser britiske BNP ut til å være et søsterparti. Nationaldemokraterna kritiserer Sverigedemokraterna for å ha "övergett etnicitetens betydelse i nationalismen" (wikipedia).
Ettersom fortiden prinsipielt sett er irrelevant, er det eneste gyldige argumentet å vise til hva de selv har sagt de siste årene, fortrinnsvis siden Jimmie Åkesson tok over. Jeg har nå sett et en del debatter med Jimmie Åkesson, og har til gode å detektere noe rasistisk. I stedet er han en dyktig debattant. Likevel har jeg hørt mange nok rasistiske uttalelser fra SD-medlemmer til at man må spørre seg om dette er representativt. Til SD's forsvar må det sies at innvandringskritiske partier alltid må regne med at rasister søker om medlemskap. Fremskrittspartiet er et eksempel på det. Men rasistene i FrP er etter min bedømmelse ikke representative for partiet, da uttalelsene forekommer sjelden tatt i betraktning at organisasjonen har 28.000 medlemmer (selv om man kan kritisere FrP's håndtering av sakene). Hyppigheten av rasistiske uttalelser fra medlemmer i Sverigedemokratene, kombinert med at medlemstallet er på bare 4500 medlemmer, gir meg grunn til å mistenke at partiet har en rasistisk fløy, på samme måte som FrP hadde det på 90-tallet.
mandag 20. september 2010
Det svenske valget
Sverigedemokratene er inne på riksdagen. Jeg er skeptisk. Likevel er det fristende å spørre: Hvor er forkjemperne for dialog og mangfold nå? Aksepterer de bare dialogen når det er religiøs ekstremisme det er snakk om, eller skal all ekstremisme behandles likt?
Partiets nazi-fortid sier sitt. Jimmie Åkesson er utvilsomt en dyktig retoriker, men det hjelper lite. Uansett hvor flinke de er til å ekskludere rasister vil det alltid hvile et mistenkelighetens slør over Sverigedemokratene. Et annet moment som taler i Sverigedemokratenes disfavør er Sveriges radios infiltrering av ungdomsforbundet i 2008, der man gjorde skjulte opptak. Journalistene hevdet at det ble brukt rasistisk sjargong i en tredel av møtene de deltok i. Ettersom svenskene generelt ser rasisme overalt skal en slik påstand ikke tas for god fisk, men at det ble brukt rasistisk sjargong er det ingen tvil om.
Likevel bør alle politikere og journalister være klar over at de kun har seg selv å takke for Sverigedemokratenes fremgang. Sverige er det landet i Europa som har kommet kortest når det kommer til å erkjenne problemer knyttet til politisk islam. Når man later som problemene ikke eksisterer, er dette hva man får.
http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1316&artikel=2728776
Partiets nazi-fortid sier sitt. Jimmie Åkesson er utvilsomt en dyktig retoriker, men det hjelper lite. Uansett hvor flinke de er til å ekskludere rasister vil det alltid hvile et mistenkelighetens slør over Sverigedemokratene. Et annet moment som taler i Sverigedemokratenes disfavør er Sveriges radios infiltrering av ungdomsforbundet i 2008, der man gjorde skjulte opptak. Journalistene hevdet at det ble brukt rasistisk sjargong i en tredel av møtene de deltok i. Ettersom svenskene generelt ser rasisme overalt skal en slik påstand ikke tas for god fisk, men at det ble brukt rasistisk sjargong er det ingen tvil om.
Likevel bør alle politikere og journalister være klar over at de kun har seg selv å takke for Sverigedemokratenes fremgang. Sverige er det landet i Europa som har kommet kortest når det kommer til å erkjenne problemer knyttet til politisk islam. Når man later som problemene ikke eksisterer, er dette hva man får.
http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1316&artikel=2728776
mandag 13. september 2010
Elitens hus
Aften 22. september 2010
Litteraturhuset har blitt hausset opp som et sentralt sted for norsk debatt. Men er det egentlig debatt som foregår her, eller er det konsensus? Min mistanke er nemlig at debattantene langt på vei er enige, noe jeg fikk bekreftet da en venn inviterte meg. Senere på kvelden traff jeg min venn som da hadde gått før debatten var over.
Deres siste debattant var Nazneen Khan-Østrem, som i boken "Råtekst" fra 1999 fremhever terroristen Ulrike Meinhof som et forbilde. Tidligere har de latt eks-AKP'er Dag Solstad få bagatellisere ytringsfriheten. Rød Ungdoms eks-leder Marte Michelet har også vært hyppig gjest, og har ledet debatten ved noen anledninger. Ytre venstres tilstedeværelse er åpenbar. Ikke overraskende, da huset ledes av den nylig selverklærte kommunisten Aslak Sira Myhre.
Litteraturhuset har fire vegger også i symbolsk forstand: Her isolerer eliten seg og dyrker egen fortreffelighet, mens folk som spaserer langs Wergelandsveien utenfor lever i den virkelige verden. Her blir lyserøde Aslak Nore og Ola Borten Moe fremstilt som høyrepopulister, mens voldsromantikeren Khan-Østrem tas på alvor. Sistemann ut i gapestokken var Per Edgar Kokkvold, som av Khan-Østrem ble beskyldt for å være antimuslimsk fordi han forsvarer folk som trues på livet.
Likevel er huset stuerent i alle rom, da etablerte medier har en voldsom kjærlighet til debattene her. Er dette et tegn på at vi ville fått et "knallrødt storting hvis journalister fikk bestemme", slik Dagsavisen rapporterte i 2009?
Litteraturhuset har blitt hausset opp som et sentralt sted for norsk debatt. Men er det egentlig debatt som foregår her, eller er det konsensus? Min mistanke er nemlig at debattantene langt på vei er enige, noe jeg fikk bekreftet da en venn inviterte meg. Senere på kvelden traff jeg min venn som da hadde gått før debatten var over.
Deres siste debattant var Nazneen Khan-Østrem, som i boken "Råtekst" fra 1999 fremhever terroristen Ulrike Meinhof som et forbilde. Tidligere har de latt eks-AKP'er Dag Solstad få bagatellisere ytringsfriheten. Rød Ungdoms eks-leder Marte Michelet har også vært hyppig gjest, og har ledet debatten ved noen anledninger. Ytre venstres tilstedeværelse er åpenbar. Ikke overraskende, da huset ledes av den nylig selverklærte kommunisten Aslak Sira Myhre.
Litteraturhuset har fire vegger også i symbolsk forstand: Her isolerer eliten seg og dyrker egen fortreffelighet, mens folk som spaserer langs Wergelandsveien utenfor lever i den virkelige verden. Her blir lyserøde Aslak Nore og Ola Borten Moe fremstilt som høyrepopulister, mens voldsromantikeren Khan-Østrem tas på alvor. Sistemann ut i gapestokken var Per Edgar Kokkvold, som av Khan-Østrem ble beskyldt for å være antimuslimsk fordi han forsvarer folk som trues på livet.
Likevel er huset stuerent i alle rom, da etablerte medier har en voldsom kjærlighet til debattene her. Er dette et tegn på at vi ville fått et "knallrødt storting hvis journalister fikk bestemme", slik Dagsavisen rapporterte i 2009?
mandag 23. august 2010
Svar til Lars Gule
"I prinsippet kan alle organisasjoner ses som «potensielt» voldelige, men det er all grunn til å tro at (medlemmer i) en organisasjon som aktivt fordømmer homofile (eller fargede) og oppmuntrer til overgrep, vold og drap, vil ty til vold mot homofile (eller fargede) raskere enn andre organisasjoner", skriver Lars Gule. Med det glemmer han de mange høyreekstreme partiene som han selv antakeligvis ser for nettopp det de er, men som aldri utad har oppmuntret til overgrep, vold og drap. Tror ikke Lars Gule at disse organisasjonene vil ty til vold mot homofile og fargede like raskt som de åpent rasistiske og homofobe organisasjonene?
Jeg er enig i at alle organisasjoner i prinsippet kan ses som potensielt voldelige, men noen organisasjoner etterlater seg åpenbare bevis på at de har voldelige bånd. Jeg vil anta at Lars Gule ikke har problemer med å se dette i forbindelse med høyreekstremisme. Men han er blåøyd i møte med islamisme. Islamsk Råd sitter i et råd som har Yusuf al-Qaradawi som leder. Han har hyllet holocaust, tillater barneekteskap og har utgitt fatwaer som foreskriver straff eller dødsstraff for utenomekteskapelig sex, homoseksualitet, og som foreskriver dødsstraff for apostasi. Jeg har også nevnt IRN's tidligere leder som har en bror i Hamas, av EU klassifisert som en terrorist-organisasjon. Han har selv sagt til TV2 Nettavisen at ønsker samarbeid mellom Norge og Hamas. I tillegg har jeg ikke glemt det som jeg oppfattet som forsnakkelse av IRN's talsmann Zahid Mukhtar på Holmgang i 2004. Her uttalte han at sharialoven står over norsk lov, og fastholdt sin forståelse for de som drepte filmskaperen Theo Van Gogh.
http://www.nettavisen.no/utenriks/article561918.ece
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
Gøran Hoff Mikkelsen
"Lars Gule: – Verken HEF eller jeg er blåøyde"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule__Verken_HEF_eller_jeg_er_blaoyde/
"Lars Gule: Svar til Bucher og Hoff Mikkelsen"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Svar_til_Bucher_og_Hoff_Mikkelsen/
Jeg er enig i at alle organisasjoner i prinsippet kan ses som potensielt voldelige, men noen organisasjoner etterlater seg åpenbare bevis på at de har voldelige bånd. Jeg vil anta at Lars Gule ikke har problemer med å se dette i forbindelse med høyreekstremisme. Men han er blåøyd i møte med islamisme. Islamsk Råd sitter i et råd som har Yusuf al-Qaradawi som leder. Han har hyllet holocaust, tillater barneekteskap og har utgitt fatwaer som foreskriver straff eller dødsstraff for utenomekteskapelig sex, homoseksualitet, og som foreskriver dødsstraff for apostasi. Jeg har også nevnt IRN's tidligere leder som har en bror i Hamas, av EU klassifisert som en terrorist-organisasjon. Han har selv sagt til TV2 Nettavisen at ønsker samarbeid mellom Norge og Hamas. I tillegg har jeg ikke glemt det som jeg oppfattet som forsnakkelse av IRN's talsmann Zahid Mukhtar på Holmgang i 2004. Her uttalte han at sharialoven står over norsk lov, og fastholdt sin forståelse for de som drepte filmskaperen Theo Van Gogh.
http://www.nettavisen.no/utenriks/article561918.ece
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
Gøran Hoff Mikkelsen
"Lars Gule: – Verken HEF eller jeg er blåøyde"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule__Verken_HEF_eller_jeg_er_blaoyde/
"Lars Gule: Svar til Bucher og Hoff Mikkelsen"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Svar_til_Bucher_og_Hoff_Mikkelsen/
onsdag 18. august 2010
Dobbeltstandard
– Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.
Publisert: 18.8.2010
"Samarbeidet i STL innebærer ikke at man ukritisk støtter hverandres saker, men det innebærer et felles engasjement for og synliggjøring av livssynspolitiske spørsmål vi er enige om", skriver Kristin Mile. Ville hun ha sagt det samme om en rasistisk organisasjon? Neppe. Jeg etterlyser samme sunne reaksjonsmønster fra HEF som man ville brukt i møte med høyreekstremisme. Dersom jeg kunne dokumentere at en norsk politisk organisasjon på høyresiden var representert i et europeisk råd der en av de mest kjente antisemittene i verden satt som leder, hadde en tidligere leder med en bror i National Vanguard, og hadde problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile, ville ikke varsellampene da ha blinket? Ville man ikke da anta at denne organisasjonen var høyreekstremistisk? Så hvorfor denne dobbeltstandarden med Islamsk Råd Norge?
Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.
Gøran Hoff Mikkelsen
"HEF beklager ikke"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Kristin_Mile_Vi_beklager_ikke/
"Samarbeid bidrar til å holde islamismen i sjakk"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Samarbeid_bidrar_til_a_holde_islamismen_i_sjakk/
Publisert: 18.8.2010
"Samarbeidet i STL innebærer ikke at man ukritisk støtter hverandres saker, men det innebærer et felles engasjement for og synliggjøring av livssynspolitiske spørsmål vi er enige om", skriver Kristin Mile. Ville hun ha sagt det samme om en rasistisk organisasjon? Neppe. Jeg etterlyser samme sunne reaksjonsmønster fra HEF som man ville brukt i møte med høyreekstremisme. Dersom jeg kunne dokumentere at en norsk politisk organisasjon på høyresiden var representert i et europeisk råd der en av de mest kjente antisemittene i verden satt som leder, hadde en tidligere leder med en bror i National Vanguard, og hadde problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile, ville ikke varsellampene da ha blinket? Ville man ikke da anta at denne organisasjonen var høyreekstremistisk? Så hvorfor denne dobbeltstandarden med Islamsk Råd Norge?
Dersom Kristin Mile er enig med meg i at all vold er like ille, noe jeg sterkt går ut ifra at hun er, må hun også erkjenne at samarbeid med potensielt voldelige organisasjoner er uakseptabelt. Religion er ingen unnskyldning.
Gøran Hoff Mikkelsen
"HEF beklager ikke"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Kristin_Mile_Vi_beklager_ikke/
"Samarbeid bidrar til å holde islamismen i sjakk"
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2010/Lars_Gule_Samarbeid_bidrar_til_a_holde_islamismen_i_sjakk/
mandag 16. august 2010
Når skal Human-Etisk Forbund beklage? - Fritanke.no
Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge.
Publisert: 16.8.2010
Jeg har fulgt de siste måneders debatt på fritanke.no med interesse. Det enkeltmomentet jeg har reagerert mest på, er dobbeltstandarden og hykleriet i at Ole Jørgen Anfindsen avkreves forklaring for at han lenket en artikkel som var underskrevet National Vanguard, samtidig som Human-Etisk Forbund ikke foretar selvransakelse for deres flørt med islamisme. Dette både provoserer og bekymrer meg, fordi Human-Etisk Forbund er en organisasjon med over 70.000 medlemmer.
Er all vold like ille? Jeg mener det. Jeg gjør ikke forskjell på hvite supremacister som dreper fargede, og islamistiske supremacister som dreper homofile.
Å ta avstand fra dødsstraff for homofile er en enkel sak. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste nordmenn ville gjort det på autopilot dersom de ble spurt. Så sent som i februar 2009 ville leder i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, ikke kommentere Irans dødsstraff for homofili. Hvorfor?
Islamsk Råd Norge sitter i Det europeiske fatwarådet, der holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi er leder. Hvorfor?
Islamsk Råd Norges tidligere leder Mohammed Hamdan har en bror som er talsmann for Hamas. Hvorfor?
Hvorfor får man ikke kalde føtter? Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge. Akkurat som Fremskrittspartiet sliter med sitt rykte etter partiets flørt med rasisme på 80- og 90-tallet, vil Human-Etisk Forbunds ettermæle bære preg av forbundets flørt med radikal islam, når man burde visst bedre. Vil forbundet ha det på samvittigheten?
Gøran Hoff Mikkelsen
" - Islamsk Råd er en mafia"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=171203
" -Sharialoven over norsk lov"
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
Publisert: 16.8.2010
Jeg har fulgt de siste måneders debatt på fritanke.no med interesse. Det enkeltmomentet jeg har reagerert mest på, er dobbeltstandarden og hykleriet i at Ole Jørgen Anfindsen avkreves forklaring for at han lenket en artikkel som var underskrevet National Vanguard, samtidig som Human-Etisk Forbund ikke foretar selvransakelse for deres flørt med islamisme. Dette både provoserer og bekymrer meg, fordi Human-Etisk Forbund er en organisasjon med over 70.000 medlemmer.
Er all vold like ille? Jeg mener det. Jeg gjør ikke forskjell på hvite supremacister som dreper fargede, og islamistiske supremacister som dreper homofile.
Å ta avstand fra dødsstraff for homofile er en enkel sak. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste nordmenn ville gjort det på autopilot dersom de ble spurt. Så sent som i februar 2009 ville leder i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, ikke kommentere Irans dødsstraff for homofili. Hvorfor?
Islamsk Råd Norge sitter i Det europeiske fatwarådet, der holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi er leder. Hvorfor?
Islamsk Råd Norges tidligere leder Mohammed Hamdan har en bror som er talsmann for Hamas. Hvorfor?
Hvorfor får man ikke kalde føtter? Akkurat som Ole Jørgen Anfindsen har beklaget lenken til National Vanguard, bør Human-Etisk Forbund føle skam og ubehag over deres samarbeid med Islamsk Råd Norge. Akkurat som Fremskrittspartiet sliter med sitt rykte etter partiets flørt med rasisme på 80- og 90-tallet, vil Human-Etisk Forbunds ettermæle bære preg av forbundets flørt med radikal islam, når man burde visst bedre. Vil forbundet ha det på samvittigheten?
Gøran Hoff Mikkelsen
" - Islamsk Råd er en mafia"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=171203
" -Sharialoven over norsk lov"
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article304755.ece
mandag 9. august 2010
Frigjøringsbevegelse??
"Borten Moe forstår ikke at islamismen er midtøstens frigjøringsbevegelse." skriver Arve Meisingset i dagens klassekampen. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." For en tid tilbake prydet en hijabkledd ung kvinne fra Det Muslimske Brorskap forsiden av Morgenbladet. Denne unge kvinnen gjorde opprør mot ledelsen i Det Muslimske Brorskap, Hurra! Aftenposten har omtalt deres ideologiske leder, holocaust-hylleren Yusuf al-Qaradawi, som en "klara klok for muslimer". Ja, DMB er forbudt i Egypt, men det gjør dem ikke til helter. Heller ikke Hamas. Eller Hizbollah. For noen år siden ble Taliban av noen sett på som en frigjøringsbevegelse, men jeg vil tro de fleste har gått vekk fra det nå.
Frigjøringsbevelgelse? Virkelig?? Unnskyld meg, men var det ikke dette de sa i Iran i 1979? Med slike holdninger bør ikke venstresiden bli overrasket over at høyresiden vokser frem på meningsmålingene. Dette er skremmende!
Frigjøringsbevelgelse? Virkelig?? Unnskyld meg, men var det ikke dette de sa i Iran i 1979? Med slike holdninger bør ikke venstresiden bli overrasket over at høyresiden vokser frem på meningsmålingene. Dette er skremmende!
mandag 26. juli 2010
Aslak Nore -en del av eliten
Aftenposten, 29. juli 2010
Sommeren 2009 var det store avisoppslag om den såkalte "kulturkampen" i Norge, en definisjonskamp mellom makteliten, bestående av sekstiåttergenerasjonen, og utfordrerne, som ikke vil godta den sterke dogmatismen som sekstiåttergenerasjonen representerer. Et av disse dogmene er multikulturalismen, en ideologi som baserer seg sterkt på en kulturrelativistisk toleranse for inhumane praksiser i regnbuesamfunnets navn. Aslak Nore markerte seg i sin bok Ekstremistan som en forsiktig kritiker av multikulturalismen, samtidig som han, paradoksalt nok, ønsket det nye, mer ekstreme Norge velkommen.
Eliten har beveget seg siden 2009. Få vil i dag være uenig med Aslak Nore i hans påpekning av de åpenbare, problematiske sidene ved det multikulturelle samfunnet. Nore er på sin side fornøyd. Som han skrev i Dagbladet i vår, "Kulturkampen er vunnet. Nå starter kampen mot høyrepopulismens misbruk av seieren." Dette oppsummerer for meg hvor Aslak Nore står i 2010. Han er ikke lenger en av utfordrerne, men er blitt en del av eliten.
GØRAN HOFF MIKKELSEN
musiker og skribent, Oslo
Et interessant sammentreff er det at i samme aftenposten, på samme side, i samme spalte, rett over mitt innlegg er et innlegg av en annen "høyrepopulist", nemlig "eurabianisten" Hallgrim Berg.
Sommeren 2009 var det store avisoppslag om den såkalte "kulturkampen" i Norge, en definisjonskamp mellom makteliten, bestående av sekstiåttergenerasjonen, og utfordrerne, som ikke vil godta den sterke dogmatismen som sekstiåttergenerasjonen representerer. Et av disse dogmene er multikulturalismen, en ideologi som baserer seg sterkt på en kulturrelativistisk toleranse for inhumane praksiser i regnbuesamfunnets navn. Aslak Nore markerte seg i sin bok Ekstremistan som en forsiktig kritiker av multikulturalismen, samtidig som han, paradoksalt nok, ønsket det nye, mer ekstreme Norge velkommen.
Eliten har beveget seg siden 2009. Få vil i dag være uenig med Aslak Nore i hans påpekning av de åpenbare, problematiske sidene ved det multikulturelle samfunnet. Nore er på sin side fornøyd. Som han skrev i Dagbladet i vår, "Kulturkampen er vunnet. Nå starter kampen mot høyrepopulismens misbruk av seieren." Dette oppsummerer for meg hvor Aslak Nore står i 2010. Han er ikke lenger en av utfordrerne, men er blitt en del av eliten.
GØRAN HOFF MIKKELSEN
musiker og skribent, Oslo
Et interessant sammentreff er det at i samme aftenposten, på samme side, i samme spalte, rett over mitt innlegg er et innlegg av en annen "høyrepopulist", nemlig "eurabianisten" Hallgrim Berg.
søndag 11. juli 2010
Antirasistisk Senters knallrøde agenda
Jeg legger ikke skjul på at jeg i det siste har irritert meg voldsomt over Antirasistisk Senters rapport som ble sendt til FN med regjeringens velsignelse. Her går de til frontalangrep på Human Rights Service, og viser med det en arroganse som ikke er et demokrati verdig. Det jeg stadig undrer meg over er: Hvorfor blir denne organisasjonen tatt seriøst? Jeg må innrømme at jeg selv har vært en av dem som har tatt organisasjonen seriøst, blant annet ved at jeg har debattert heftig med dem over en ettårsperiode på deres facebook-gruppe. Jeg innser nå at jeg har vært utrolig naiv. Jeg har trodd at organisasjonen var politisk uavhengig.
Under "Stopp muslimhetsen!"-oppropet i fjor klarte Antirasistisk Senter å samle følgende partipolitiske organisasjoner: Kristelig Folkepartis Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre. De andre partipolitiske organisasjonene skjønte selvsagt at en slik demonisering av nordmenn er hinsides enhver fornuft, og takket derfor nei på forespørsel. Kun to moderpartier var med på oppropet: De Grønne og Rødt, og de representerte ved stortingsvalget 2009 til sammen 1,6% av Norges befolkning. Dersom man antok at moderpartiene til ungdomsorganisasjonene var like irrasjonelle som dem, ville de til sammen utgjøre 17,2% av Norges befolkning.
For all del. I et demokrati skulle det bare mangle at organisasjoner som Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom og Antirasistisk Senter får ytre seg i aviser. Det jeg reagerer på er måten ARS blir løftet frem som en mer seriøs organisasjon enn Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom. "Alle" vet jo at disse organisasjonene består av ideologisk forblindede idealister. Ja, jeg er arrogant, men heldigvis ikke så arrogant at jeg rapporterer dem til FN.
Under "Stopp muslimhetsen!"-oppropet i fjor klarte Antirasistisk Senter å samle følgende partipolitiske organisasjoner: Kristelig Folkepartis Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre. De andre partipolitiske organisasjonene skjønte selvsagt at en slik demonisering av nordmenn er hinsides enhver fornuft, og takket derfor nei på forespørsel. Kun to moderpartier var med på oppropet: De Grønne og Rødt, og de representerte ved stortingsvalget 2009 til sammen 1,6% av Norges befolkning. Dersom man antok at moderpartiene til ungdomsorganisasjonene var like irrasjonelle som dem, ville de til sammen utgjøre 17,2% av Norges befolkning.
For all del. I et demokrati skulle det bare mangle at organisasjoner som Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom og Antirasistisk Senter får ytre seg i aviser. Det jeg reagerer på er måten ARS blir løftet frem som en mer seriøs organisasjon enn Rødt, Sosialistisk Ungdom, Unge Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom. "Alle" vet jo at disse organisasjonene består av ideologisk forblindede idealister. Ja, jeg er arrogant, men heldigvis ikke så arrogant at jeg rapporterer dem til FN.
mandag 28. juni 2010
Audun Lysbakken må rapporteres til FN
Jeg lurer på om jeg skal klage Audun Lysbakken inn til FN. Jeg liker ikke meningene hans. Jeg skal anbefale FN at de krever hans avgang som statsråd. Er jeg arrogant? Selvfølgelig ikke! Jeg tilhører høyresiden, vi er de snille, og vi har Gud på vår side. Det er opplest og vedtatt, ingen vits å stille spørsmålstegn ved det.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3711334.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3711334.ece
onsdag 9. juni 2010
Jonas Gahr Støre - en ubrukelig utenriksminister
Norges desidert mest oppskrytte politiker heter Jonas Gahr Støre. Denne mannen som har gjort den ene brøleren etter den andre, og som likevel slipper unna, takket være en ukritisk presse som gladelig kysser han i ræven. En arrogant karrierepolitiker som driter i det norske folk. Her er et utvalg av all dritten han har servert i sine fem år som utenriksminister:
1. I 2006 kalte han Vebjørn Selbekk en ekstremist for å ha trykket et faksimile av de 12 karikaturtegningene som Jyllandsposten bestilte i oppdrag for å teste ytringsfriheten. Vebjørn Selbekk fikk 1000 trusler, av de 50 direkte drapstrusler som følge av publiseringen. En norsk delegasjon reiste til midtøsten for å møte den populære terroristen Yusuf Al-Qaradawi og overlevere Selbekks ydmykende beklagelse. Store deler av reiseutgiftene var dekket av Utenriksdepartementet.
2. I 2008 ga Utenriksdepartementet etter for muslimske trusler og fordømte Geert Wilders' film "Fitna", noe som ga et tydelig signal til den muslimske verden: Trusler virker. Terror virker.
3. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." Blant de inviterte var Det Muslimske Brorskap, verdens største islamistiske organisasjon. Det kanskje mest sentrale medlemmet i Det Muslimske Brorskapet må sies å være Sayyid Qutb, som er mest kjent for sin bok "Milepæler", som er for islamismen det "Mein Kampf" er for nazismen. Qutb ble henrettet av den egyptiske regjeringen for sine radikale "ideer" i 1966, og fikk martyrstatus. Derfor regner mange 1966 for å være fødeåret for den moderne islamismen.
4. FN's menneskerettighetsråd domineres av de mest brutale og ondskapsfulle diktaturene som eksisterer i verden i dag. Disse landene jobber blant annet for en verdensomspennende blasfemilov som skal skjerme dem for kritikk. Norge er blant de få vestlige landene som ikke har meldt seg ut av rådet.
5. Utenriksdepartementet har sendt millionvis av skattekroner til koranskoler i Pakistan. Flere av skolene har blitt stengt fordi de støtter Taliban.
6. Jonas Gahr Støre hadde nylig Saudi Arabias prins Salman på besøk i Norge. Saudi Arabia er kanskje det landet i verden som har verst menneskerettslige kår: Innbyggere steines til døde, amputeres og piskes. Hver fredag arrangeres det offentlige henrettelser der de dømte halshugges med sverd. Det er dødsstraff for homofili, utroskap, frafall fra islam og blasfemi (som f.eks. å forkynne kristendom). Saudi Arabisk lov har ingen minimumsalder for ekteskap. Om samtalene med prins Salman hadde Støre blant annet dette å si: "Norge og Saudi-Arabia er to forskjellige land, som begge har vært moderne stater i hundre år. Vi organiserer vårt samfunn på ulike måter, og dette har jeg diskutert med prinsen på en respektfull måte (...) Ofte møter man utsagn om at ingen land har rett til å påføre sitt verdisyn på andre, og det er jeg helt enig i. Men samtidig har både Saudi-Arabia og andre land akseptert et annet verdisyn gjennom ulike FN-konvensjoner."
1. I 2006 kalte han Vebjørn Selbekk en ekstremist for å ha trykket et faksimile av de 12 karikaturtegningene som Jyllandsposten bestilte i oppdrag for å teste ytringsfriheten. Vebjørn Selbekk fikk 1000 trusler, av de 50 direkte drapstrusler som følge av publiseringen. En norsk delegasjon reiste til midtøsten for å møte den populære terroristen Yusuf Al-Qaradawi og overlevere Selbekks ydmykende beklagelse. Store deler av reiseutgiftene var dekket av Utenriksdepartementet.
2. I 2008 ga Utenriksdepartementet etter for muslimske trusler og fordømte Geert Wilders' film "Fitna", noe som ga et tydelig signal til den muslimske verden: Trusler virker. Terror virker.
3. I 2008 inviterte en "forskningsgruppe" på Univisersitetet i Oslo åpne islamister til konferansetreff. Utenriksdepartementet sponset arrangementet og var til stede ved en representant, Gry Larsen. Dette sa Larsen om arrangementet: "Det er viktig at en fra norsk side på et tidlig tidspunkt begynner å bygge opp kunnskap om politisk islam og at en gjennom møter med representanter fra disse gruppene kan utveksle erfaring og knytte kontakter." Blant de inviterte var Det Muslimske Brorskap, verdens største islamistiske organisasjon. Det kanskje mest sentrale medlemmet i Det Muslimske Brorskapet må sies å være Sayyid Qutb, som er mest kjent for sin bok "Milepæler", som er for islamismen det "Mein Kampf" er for nazismen. Qutb ble henrettet av den egyptiske regjeringen for sine radikale "ideer" i 1966, og fikk martyrstatus. Derfor regner mange 1966 for å være fødeåret for den moderne islamismen.
4. FN's menneskerettighetsråd domineres av de mest brutale og ondskapsfulle diktaturene som eksisterer i verden i dag. Disse landene jobber blant annet for en verdensomspennende blasfemilov som skal skjerme dem for kritikk. Norge er blant de få vestlige landene som ikke har meldt seg ut av rådet.
5. Utenriksdepartementet har sendt millionvis av skattekroner til koranskoler i Pakistan. Flere av skolene har blitt stengt fordi de støtter Taliban.
6. Jonas Gahr Støre hadde nylig Saudi Arabias prins Salman på besøk i Norge. Saudi Arabia er kanskje det landet i verden som har verst menneskerettslige kår: Innbyggere steines til døde, amputeres og piskes. Hver fredag arrangeres det offentlige henrettelser der de dømte halshugges med sverd. Det er dødsstraff for homofili, utroskap, frafall fra islam og blasfemi (som f.eks. å forkynne kristendom). Saudi Arabisk lov har ingen minimumsalder for ekteskap. Om samtalene med prins Salman hadde Støre blant annet dette å si: "Norge og Saudi-Arabia er to forskjellige land, som begge har vært moderne stater i hundre år. Vi organiserer vårt samfunn på ulike måter, og dette har jeg diskutert med prinsen på en respektfull måte (...) Ofte møter man utsagn om at ingen land har rett til å påføre sitt verdisyn på andre, og det er jeg helt enig i. Men samtidig har både Saudi-Arabia og andre land akseptert et annet verdisyn gjennom ulike FN-konvensjoner."
søndag 30. mai 2010
Kulturkampen har såvidt begynt
I norsk offentlighet snakkes det stadig om kulturkamp, dette oppgjøret med vedtatte sannheter hos makteliten. Aslak Nore har hevdet at kulturkampen er over. Det er en modig påstand, og får meg til å undres over om han står på maktelitens eller utfordrernes side. Jeg tror vi har mange år igjen til vi kan si at det har skjedd et paradigmeskifte i Norge og Europa ellers.
Det er særlig to trekk ved europeisk tankegods og opinion som vil forandre seg i løpet av de kommende årene: Det ene er folks forhold til sannheten og det andre er folks menneskesyn.
Eksisterer sannhet? Dersom man spør folk på gata, vil man få tre mulige svar: 1) " Sannheten eksisterer, og jeg kjenner den." Dette er det absolutistiske ståstedet, der man hevder å vite. Det er særlig utbredt blant religiøse og ideologiske fundamentalister, som oftest har blitt indoktrinert fra tidlig barndom. Diskusjon med slike folk er umulig, da skråsikkerheten og indoktrineringen stikker så dypt at den ikke kan endres. 2) "Jeg kjenner ikke sannheten, for den eksisterer ikke". Dette er det postmoderne, relativistiske ståstedet. Verden er som et buffetbord der man kan plukke virkelighetsforståelser etter hva som passer en best. "Sant for meg" synes å være ordtaket. Ord som "sannhet" blir av relativistiske mennesker gjerne møtt med et hånflir, fordi man blir tatt for å være en som har absolutistisk tangegang.
3) "Jeg kjenner ikke sannheten, men den eksisterer." Selv om man ikke vet hvordan virkeligheten er, så ER den på en eller annen bestemt måte. Dette er det mest logiske standpunktet. Ser man nøye på det relativistiske standpunktet ser man at det inneholder en selvmotsigelse: Om ikke annet så har man godtatt det som en sannhet at sannhet ikke eksisterer, og da eksisterer jo sannhet likevel.
Det relativistiske ståstedet får vidtrekkende konsekvenser for politikken: Det fører til likegyldighet, og i ytterste konsekvens til likegyldighet overfor urettferdighet. For hvem er vel vi til å påtvinge andre land menneskerettigheter, som bare er et resultat av vestlig virkelighetsforståelse?
Er mennesket godt eller ondt av natur? Dette er den klassiske debatten om arv vs. miljø. Spør man nordmenn i dag, er sannsynligheten stor for at svaret lyder omtrent slik: "Alle mennesker er gode innerst inne, så det finnes håp for alle. Når mennesker begår onde, grusomme handlinger, er det fordi miljøet og oppveksten har gjort dem slik". Men finnes det mennesker som er arvelig disponert for ondskap, og som vil ha svært negative trekk uansett hvor gode oppvekstbetingelser de har? Kan det tenkes at det er noe i det pietistiske tankegodset, som har preget Norge i århundrer? Jeg tror det. Men der pietistene har dyrket det syndige mennesket, mener jeg at virkeligheten er mer nyansert: Vi er tross alt mer gode enn vi er onde, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er et evolusjonært prinsipp at samarbeid og hjelpsomhet, praktiske konsekvenser av det å være snill, øker sjansen for overlevelse. Dette kalles gjensidighetsprinsippet, populært uttrykt "klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen", og finnes i utallige eksempler i dyreriket.
Dessverre er det slik at det vi oppfatter som negative eller onde karaktertrekk kan gi evolusjonære fordeler. Uredelig spill har en fordel så lenge populasjonen domineres av naive individer, i motsetning til det Richard Dawkins i sin bok "Det Egoistiske Genet" kaller "langsinte" individer. Med andre ord: Dersom uredelig spill får alvorlige nok konsekvenser for den det gjelder, vil de "langsinte" individene dominere populasjonen på bekostning av "juksemakerne".
Jeg mener altså at mennesket er BÅDE godt og ondt av natur. Det populære ståstedet "alle mennesker er gode innerst inne" gjelder ikke for meg. Mange mennesker har en overveldende grad av kynisme innerst inne, som jeg ikke tror bare har kommet av dårlig oppvekst. Vi har vel alle noen trekk i oss som vi er lite stolte av, forskjellen er at kyniske mennesker har det mer, at de faktisk ER stolte av det, og at det er ingenting omgivelsene (les: miljøet) kan gjøre med det. Det er imidlertid på plass med en nyansering: Selvsagt er mange kriminelle ofre for sitt eget miljø. Men ikke alle. Og det kan ikke sies ofte nok at et mer negativt menneskesyn ikke trenger å få konsekvenser for menneskeverdet: Alle mennesker har, uansett hvor grusomme de er, rett til liv og en human behandling.
Så hvilke konsekvenser det naivt positive menneskesynet for politikken? Offerperspektivet, det mange vil kalle "dulling med bøller" er en direkte konsekvens av dette menneskesynet. Man ser på alle kriminelle som "ofre" som kan "helbredes". Det farlige med en slik politisk tankegang er at man da fritar den kriminelle fra ansvar. Dette sender i sin tur et helt feil signal til de kyniske menneskene som faktisk vet hva som er galt og hva som er rett, men som likevel gjør det som er galt med fullt overlegg. De vet utmerket godt at de kan gjøre noe med sin egen oppførsel, men utnytter folks godhet og naivitet for alt det er verdt.
Menneskesynet er i stadig endring. I dag er mitt ståsted kanskje kontroversielt, men få ville vært uenig med meg i 1945, da menneskehistoriens kanskje hittil mest grusomme kapittel endelig var over. Likeledes tror jeg dette menneskesynet kommer tilbake når relativismen og likegyldigheten overfor andre kulturer slipper taket. Verden er fortsatt et grusomt sted, og før eller senere vil dette synke inn i den allmenne bevissthet. Først da kan vi gjøre verden bedre.
Det er særlig to trekk ved europeisk tankegods og opinion som vil forandre seg i løpet av de kommende årene: Det ene er folks forhold til sannheten og det andre er folks menneskesyn.
Eksisterer sannhet? Dersom man spør folk på gata, vil man få tre mulige svar: 1) " Sannheten eksisterer, og jeg kjenner den." Dette er det absolutistiske ståstedet, der man hevder å vite. Det er særlig utbredt blant religiøse og ideologiske fundamentalister, som oftest har blitt indoktrinert fra tidlig barndom. Diskusjon med slike folk er umulig, da skråsikkerheten og indoktrineringen stikker så dypt at den ikke kan endres. 2) "Jeg kjenner ikke sannheten, for den eksisterer ikke". Dette er det postmoderne, relativistiske ståstedet. Verden er som et buffetbord der man kan plukke virkelighetsforståelser etter hva som passer en best. "Sant for meg" synes å være ordtaket. Ord som "sannhet" blir av relativistiske mennesker gjerne møtt med et hånflir, fordi man blir tatt for å være en som har absolutistisk tangegang.
3) "Jeg kjenner ikke sannheten, men den eksisterer." Selv om man ikke vet hvordan virkeligheten er, så ER den på en eller annen bestemt måte. Dette er det mest logiske standpunktet. Ser man nøye på det relativistiske standpunktet ser man at det inneholder en selvmotsigelse: Om ikke annet så har man godtatt det som en sannhet at sannhet ikke eksisterer, og da eksisterer jo sannhet likevel.
Det relativistiske ståstedet får vidtrekkende konsekvenser for politikken: Det fører til likegyldighet, og i ytterste konsekvens til likegyldighet overfor urettferdighet. For hvem er vel vi til å påtvinge andre land menneskerettigheter, som bare er et resultat av vestlig virkelighetsforståelse?
Er mennesket godt eller ondt av natur? Dette er den klassiske debatten om arv vs. miljø. Spør man nordmenn i dag, er sannsynligheten stor for at svaret lyder omtrent slik: "Alle mennesker er gode innerst inne, så det finnes håp for alle. Når mennesker begår onde, grusomme handlinger, er det fordi miljøet og oppveksten har gjort dem slik". Men finnes det mennesker som er arvelig disponert for ondskap, og som vil ha svært negative trekk uansett hvor gode oppvekstbetingelser de har? Kan det tenkes at det er noe i det pietistiske tankegodset, som har preget Norge i århundrer? Jeg tror det. Men der pietistene har dyrket det syndige mennesket, mener jeg at virkeligheten er mer nyansert: Vi er tross alt mer gode enn vi er onde, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er et evolusjonært prinsipp at samarbeid og hjelpsomhet, praktiske konsekvenser av det å være snill, øker sjansen for overlevelse. Dette kalles gjensidighetsprinsippet, populært uttrykt "klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen", og finnes i utallige eksempler i dyreriket.
Dessverre er det slik at det vi oppfatter som negative eller onde karaktertrekk kan gi evolusjonære fordeler. Uredelig spill har en fordel så lenge populasjonen domineres av naive individer, i motsetning til det Richard Dawkins i sin bok "Det Egoistiske Genet" kaller "langsinte" individer. Med andre ord: Dersom uredelig spill får alvorlige nok konsekvenser for den det gjelder, vil de "langsinte" individene dominere populasjonen på bekostning av "juksemakerne".
Jeg mener altså at mennesket er BÅDE godt og ondt av natur. Det populære ståstedet "alle mennesker er gode innerst inne" gjelder ikke for meg. Mange mennesker har en overveldende grad av kynisme innerst inne, som jeg ikke tror bare har kommet av dårlig oppvekst. Vi har vel alle noen trekk i oss som vi er lite stolte av, forskjellen er at kyniske mennesker har det mer, at de faktisk ER stolte av det, og at det er ingenting omgivelsene (les: miljøet) kan gjøre med det. Det er imidlertid på plass med en nyansering: Selvsagt er mange kriminelle ofre for sitt eget miljø. Men ikke alle. Og det kan ikke sies ofte nok at et mer negativt menneskesyn ikke trenger å få konsekvenser for menneskeverdet: Alle mennesker har, uansett hvor grusomme de er, rett til liv og en human behandling.
Så hvilke konsekvenser det naivt positive menneskesynet for politikken? Offerperspektivet, det mange vil kalle "dulling med bøller" er en direkte konsekvens av dette menneskesynet. Man ser på alle kriminelle som "ofre" som kan "helbredes". Det farlige med en slik politisk tankegang er at man da fritar den kriminelle fra ansvar. Dette sender i sin tur et helt feil signal til de kyniske menneskene som faktisk vet hva som er galt og hva som er rett, men som likevel gjør det som er galt med fullt overlegg. De vet utmerket godt at de kan gjøre noe med sin egen oppførsel, men utnytter folks godhet og naivitet for alt det er verdt.
Menneskesynet er i stadig endring. I dag er mitt ståsted kanskje kontroversielt, men få ville vært uenig med meg i 1945, da menneskehistoriens kanskje hittil mest grusomme kapittel endelig var over. Likeledes tror jeg dette menneskesynet kommer tilbake når relativismen og likegyldigheten overfor andre kulturer slipper taket. Verden er fortsatt et grusomt sted, og før eller senere vil dette synke inn i den allmenne bevissthet. Først da kan vi gjøre verden bedre.
torsdag 12. november 2009
Debatt på fritanke.no
Noen ganger må man bare holde kjeft
Jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett! Javisst har du det. Men noen ganger må du bare holde kjeft. http://www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Noen_ganger_ma_man_bare_holde_kjeft/
Gøran Hoff Mikkelsen: Naivt av Even Gran
Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv.
Publisert: 5.11.2009
Even Gran har gode intensjoner med sin kommentar om karikaturtegninger, men han fokuserer på overgriperen, og ikke offeret. Offeret i dette tilfellet er alle muslimer og ikke-muslimer som må frykte for livet som følge av gjentatte drapstrusler. Som Naser Khader tidligere har uttalt i en tidligere Fri tanke-artikkel om FN's menneskerettighetsråd, "Tredje Verdenskrig er her". Det foregår en maktkamp på europeisk jord, mellom islamister og sekularister, og denne må vinnes om vi skal bevare friheten for kommende generasjoner. Første skritt på veien er å ansvarligjøre overgriperen, og ikke offeret.
Jeg har prøvd Even Grans metodeforslag. For halvannet år siden ble jeg chattevenn med en radikal islamist, en ung kvinne fra Egypt. Hun hadde mye irrasjonelt hat i seg, mot ikke-muslimer, og jeg prøvde i et helt år å nyansere hennes verdensbilde. Men jeg innså til slutt at det var bortkastet, og at Richard Dawkins muligens har rett når han hevder at fundamentalister er uimottakelige for argumenter. Heldigvis finnes det unntak, slike som Ed Husain og Ayaan Hirsi Ali. Men jeg er ikke like optimistisk som Gran, og tror at en verdsliggjøring av islam i beste fall kommer til å ta et par generasjoner. Masseinnvandringen fra muslimske land til Europa gjør det problematisk å være tålmodig.
Jeg har ingen sympati med islamister som bruker drapstrusler for å oppnå sine mål. Drapstrusler er ulovlig, og den som bryter loven må straffes. Det disse gjør er langt mer alvorlig en det karikaturtegnerne gjør. Derfor må de ansvarligjøres i langt større grad enn karikaturtegnerne, i henhold til norsk lov. Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv. Denne tilnærmingen har allerede vært prøvd i Storbritannia, kanskje det landet i Europa som i dag har størst problemer med islamisme.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Svar til Gøran Hoff Mikkelsen
Det er lite som tyder på at de ”fundamentalistiske islamistene” er i flertall, slik Gøran Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det de reformvennlige og moderate som dominerer, skriver Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Svar_til_Goran_Hoff_Mikkelsen/
Gøran Hoff Mikkelsen: Even Gran angriper en stråmann
De moderate muslimene ble ikke provosert av tegningene. Det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 10.11.2009
Even Gran hevder i sitt svar til mitt innlegg at jeg insinuerer at islamistene er i flertall blant muslimene. Men det har jeg aldri gjort. Det jeg har sagt er at det foregår en maktkamp (eller "skyttergravskrig") mellom islamister og sekularister.
En slik påstand insinuerer ikke noe annet enn at antallet islamister er betydelig. Jeg har lest undersøkelsen Gran viser til, og til og med skrevet et innlegg om den på min blogg som jeg har kalt "Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer". At islamister utgjør et lite mindretall av muslimer, og at nordmenn er fordomsfulle mot muslimer (uavhengig av politisk tilhørighet), er to påstander jeg kan si meg 100% enig i.
Men jeg er uenig med Gran at de moderate muslimene ble provosert av tegningene. I den anledning vil det være naturlig å nevne demonstrasjonen mot Al Muhajiroun som var i London for en drøy uke siden, arrangert av "British Muslims for Secular Democracy". Her var parolen "DEBATE those who insult islam" og "LAUGH at those who insult freedom", en tydelig parodi på Al Muhajiroun's parol "Behead those who insult islam".
Jeg har snakket med mange nok muslimer til at jeg vet at det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten som talsmenn og talskvinner for alle muslimer, når de egentlig ikke representerer noen andre enn seg selv. Og her er vi inne i kjernen av problemet: Ytringsfrihet. De moderate muslimene turde ikke snakke ut i frykt for sine egne liv. De ekstreme muslimene presset på for å gjenopplive blasfemiparagrafen, noe som etter min mening er langt mer provoserende enn karikaturtegninger noen gang kan bli.
At ekstreme opportunister kupper debatten er forøvrig også noe av det som bidrar til å skape fordommer mot muslimer. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Hvis Even Gran tror at muslimer flest har samme meninger som de PR-kåte norskpakistanske "talsmennene" vi stadig hører i media, er han selv en av de fordomsfulle nordmennene han skriver om i sin egen artikkel om TNS Gallup-undersøkelsen.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Tegningene har gjort det vanskeligere å være moderat
– Har publiseringen av tegningene gjort det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten? spør Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Tegningene_har_gjort_det_vanskeligere_a_vare_moderat/
Gøran Hoff Mikkelsen: Hvem har definisjonsmakten?
Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert 12.11.2009
Even Gran stiller i det siste svarinnlegget følgende spørsmål: Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten?
Men svaret på det ene av spørsmålene finnes i mitt forrige innlegg. Her hevdet jeg at de ekstreme (islamistene) kuppet debatten, og gjør det fortsatt. Og det med god drahjelp fra Human-Etisk Forbund og norsk media. Jeg kan for eksempel nevne Shoaib Sultan, generalsektretær for Islamsk Råd. Fordi Islamsk Råd ikke vil ta avstand fra dødsstraff for homofile, anser jeg organisasjonen som ekstremistisk. Dette er den viktigste årsaken til at jeg meldte meg ut av HEF for halvannet år siden, og jeg er fortsatt rystet over at denne organisjonen ikke utfryses. Uttalelser som kommer fra slikt hold, avfeier jeg som ren opportunisme.
Så nei, striden har ikke gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten, ettersom de allerede har den.
Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene å få definisjonsmakten? På kort sikt, nei. Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler. For eksempel kan jeg nevne Kadra Yusuf, som ble banket opp på gaten, og Kaltham Alexander Lie, norges eneste åpent homofile muslim. Heldigvis lar ikke alle seg skremme, men mange av disse møter hinder nummer 2: Nordmenns manglende vilje til å lete etter de moderate stemmene. I stedet lyttes det til de som roper høyest. I denne sammenheng fortjener Even Gran ros for hans intervju av Sylo Taraku. Andre eksempler på moderate muslimer i den norske debatten er Amal Aden og Noman Mubashir. Internasjonalt har vi stemmer som Majid Nawaz, Irshad Manji og allerede nevnte Ed Husain.
På lang sikt derimot, tror jeg tegningene har gjort det lettere for moderate muslimer å stå frem, av den grunn at jo flere som mottar drapstrusler, dess mindre blir byrden på hver. Islamister får uttelling ved å drapstrue de få som tør, men dersom "alle" tør, blir det så mange at islamistene kun rekker å sende hatmail til en brøkdel. På dette tidspunktet vil islamistene innse at de har mistet makten, og moderate muslimer kan tre frem med sin "blasfemiske" og "frafalne" korantolkning uten å frykte for livet.
Gøran Hoff Mikkelsen
Jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett, jeg har rett! Javisst har du det. Men noen ganger må du bare holde kjeft. http://www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Noen_ganger_ma_man_bare_holde_kjeft/
Gøran Hoff Mikkelsen: Naivt av Even Gran
Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv.
Publisert: 5.11.2009
Even Gran har gode intensjoner med sin kommentar om karikaturtegninger, men han fokuserer på overgriperen, og ikke offeret. Offeret i dette tilfellet er alle muslimer og ikke-muslimer som må frykte for livet som følge av gjentatte drapstrusler. Som Naser Khader tidligere har uttalt i en tidligere Fri tanke-artikkel om FN's menneskerettighetsråd, "Tredje Verdenskrig er her". Det foregår en maktkamp på europeisk jord, mellom islamister og sekularister, og denne må vinnes om vi skal bevare friheten for kommende generasjoner. Første skritt på veien er å ansvarligjøre overgriperen, og ikke offeret.
Jeg har prøvd Even Grans metodeforslag. For halvannet år siden ble jeg chattevenn med en radikal islamist, en ung kvinne fra Egypt. Hun hadde mye irrasjonelt hat i seg, mot ikke-muslimer, og jeg prøvde i et helt år å nyansere hennes verdensbilde. Men jeg innså til slutt at det var bortkastet, og at Richard Dawkins muligens har rett når han hevder at fundamentalister er uimottakelige for argumenter. Heldigvis finnes det unntak, slike som Ed Husain og Ayaan Hirsi Ali. Men jeg er ikke like optimistisk som Gran, og tror at en verdsliggjøring av islam i beste fall kommer til å ta et par generasjoner. Masseinnvandringen fra muslimske land til Europa gjør det problematisk å være tålmodig.
Jeg har ingen sympati med islamister som bruker drapstrusler for å oppnå sine mål. Drapstrusler er ulovlig, og den som bryter loven må straffes. Det disse gjør er langt mer alvorlig en det karikaturtegnerne gjør. Derfor må de ansvarligjøres i langt større grad enn karikaturtegnerne, i henhold til norsk lov. Troen på at "dersom vi er snille mot islamistene, vil de være snille tilbake", er naiv. Denne tilnærmingen har allerede vært prøvd i Storbritannia, kanskje det landet i Europa som i dag har størst problemer med islamisme.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Svar til Gøran Hoff Mikkelsen
Det er lite som tyder på at de ”fundamentalistiske islamistene” er i flertall, slik Gøran Hoff Mikkelsen og en rekke andre debattanter på området stadig insinuerer. Snarere er det de reformvennlige og moderate som dominerer, skriver Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Svar_til_Goran_Hoff_Mikkelsen/
Gøran Hoff Mikkelsen: Even Gran angriper en stråmann
De moderate muslimene ble ikke provosert av tegningene. Det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert: 10.11.2009
Even Gran hevder i sitt svar til mitt innlegg at jeg insinuerer at islamistene er i flertall blant muslimene. Men det har jeg aldri gjort. Det jeg har sagt er at det foregår en maktkamp (eller "skyttergravskrig") mellom islamister og sekularister.
En slik påstand insinuerer ikke noe annet enn at antallet islamister er betydelig. Jeg har lest undersøkelsen Gran viser til, og til og med skrevet et innlegg om den på min blogg som jeg har kalt "Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer". At islamister utgjør et lite mindretall av muslimer, og at nordmenn er fordomsfulle mot muslimer (uavhengig av politisk tilhørighet), er to påstander jeg kan si meg 100% enig i.
Men jeg er uenig med Gran at de moderate muslimene ble provosert av tegningene. I den anledning vil det være naturlig å nevne demonstrasjonen mot Al Muhajiroun som var i London for en drøy uke siden, arrangert av "British Muslims for Secular Democracy". Her var parolen "DEBATE those who insult islam" og "LAUGH at those who insult freedom", en tydelig parodi på Al Muhajiroun's parol "Behead those who insult islam".
Jeg har snakket med mange nok muslimer til at jeg vet at det som provosererte dem mest i mohammedkarikaturstriden var at de ekstreme kuppet debatten som talsmenn og talskvinner for alle muslimer, når de egentlig ikke representerer noen andre enn seg selv. Og her er vi inne i kjernen av problemet: Ytringsfrihet. De moderate muslimene turde ikke snakke ut i frykt for sine egne liv. De ekstreme muslimene presset på for å gjenopplive blasfemiparagrafen, noe som etter min mening er langt mer provoserende enn karikaturtegninger noen gang kan bli.
At ekstreme opportunister kupper debatten er forøvrig også noe av det som bidrar til å skape fordommer mot muslimer. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Hvis Even Gran tror at muslimer flest har samme meninger som de PR-kåte norskpakistanske "talsmennene" vi stadig hører i media, er han selv en av de fordomsfulle nordmennene han skriver om i sin egen artikkel om TNS Gallup-undersøkelsen.
Gøran Hoff Mikkelsen
Even Gran: Tegningene har gjort det vanskeligere å være moderat
– Har publiseringen av tegningene gjort det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten? spør Even Gran.
http://www.fritanke.no/LESERBREV/2009/Even_Gran_Tegningene_har_gjort_det_vanskeligere_a_vare_moderat/
Gøran Hoff Mikkelsen: Hvem har definisjonsmakten?
Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler, skriver Gøran Hoff Mikkelsen.
Publisert 12.11.2009
Even Gran stiller i det siste svarinnlegget følgende spørsmål: Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene, eller har striden styrket ytterpunktene og gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten?
Men svaret på det ene av spørsmålene finnes i mitt forrige innlegg. Her hevdet jeg at de ekstreme (islamistene) kuppet debatten, og gjør det fortsatt. Og det med god drahjelp fra Human-Etisk Forbund og norsk media. Jeg kan for eksempel nevne Shoaib Sultan, generalsektretær for Islamsk Råd. Fordi Islamsk Råd ikke vil ta avstand fra dødsstraff for homofile, anser jeg organisasjonen som ekstremistisk. Dette er den viktigste årsaken til at jeg meldte meg ut av HEF for halvannet år siden, og jeg er fortsatt rystet over at denne organisjonen ikke utfryses. Uttalelser som kommer fra slikt hold, avfeier jeg som ren opportunisme.
Så nei, striden har ikke gjort det lettere for islamistene å få definisjonsmakten, ettersom de allerede har den.
Bidro publiseringen av tegningene til å gjøre det lettere for de reformvennlige, moderate muslimene å få definisjonsmakten? På kort sikt, nei. Det som hindrer moderate muslimer i å få definisjonsmakten er ikke karikaturtegninger, men den manglende ytringsfriheten, som knebles av islamistene ved hjelp av drapstrusler. For eksempel kan jeg nevne Kadra Yusuf, som ble banket opp på gaten, og Kaltham Alexander Lie, norges eneste åpent homofile muslim. Heldigvis lar ikke alle seg skremme, men mange av disse møter hinder nummer 2: Nordmenns manglende vilje til å lete etter de moderate stemmene. I stedet lyttes det til de som roper høyest. I denne sammenheng fortjener Even Gran ros for hans intervju av Sylo Taraku. Andre eksempler på moderate muslimer i den norske debatten er Amal Aden og Noman Mubashir. Internasjonalt har vi stemmer som Majid Nawaz, Irshad Manji og allerede nevnte Ed Husain.
På lang sikt derimot, tror jeg tegningene har gjort det lettere for moderate muslimer å stå frem, av den grunn at jo flere som mottar drapstrusler, dess mindre blir byrden på hver. Islamister får uttelling ved å drapstrue de få som tør, men dersom "alle" tør, blir det så mange at islamistene kun rekker å sende hatmail til en brøkdel. På dette tidspunktet vil islamistene innse at de har mistet makten, og moderate muslimer kan tre frem med sin "blasfemiske" og "frafalne" korantolkning uten å frykte for livet.
Gøran Hoff Mikkelsen
søndag 25. oktober 2009
Pragmatisme og ideologi
Bergens Tidende, søndag 25. oktober 2009Pragmatisme og ideologi er motsetninger i politikken. Media blander stadig disse to begrepene, gjerne gjennom å karakterisere politikk som høyrevridd og venstrevridd, akkurat som om en politiske avgjørelse blir tatt uten en hensikt. Politikk er tvert om virkelighetstilpasning. Venstre- og høyrepartier kan ha forskjellige perspektiver, men det forandrer ikke det faktum at virkeligheten er på en bestemt måte. Noen ganger er vi på villspor, andre ganger ligger vi nærmere denne sannheten. I vitenskapen må gamle teorier forkastes i møte med ny empiri. Virkeligheten forandrer seg også. Det dukker stadig opp nye problem som må løses, som ikke eksisterte før. Det er dette pragmatismen handler om. Da spiller det ingen rolle om man er høyrevridd eller venstrevridd. Problemet må erkjennes, og løses, på tvers av partigrensene.
På motsatt side av den pragmatiske innstillingen ligger den ideologiske. Ideologien er dogmatisk. Ideologisk innstilte mennesker har en svært begrenset evne til å endre mening. I stedet for å tilpasse seg virkeligheten, gjør disse det motsatte: De tilpasser virkeligheten etter sitt eget uforanderlige perspektiv. Enten det dreier seg om FrP's syn på klimaendringene eller SVs (og Venstres) syn på islam, så er konklusjonen den samme: Motstanderne er "vridde", de er høyrevridde og venstrevridde, og man tar da for gitt at man selv er objektiv. Tanken på at det er en selv som faktisk har en "vridd" versjon av virkeligheten, streifer ikke engang. I stedet bør man lytte til sine politiske motstandere. Dersom argumentene og bevisføringen er solide, endrer man mening. Dersom de ikke er det, står man fast på sin overbevisning. Spiller det da noen rolle om røde partier blir blå og blå partier blir røde?
Gøran Hoff Mikkelsen, musiker og skribent
fredag 18. september 2009
Abid Raja
En islamist som Abid Raja vet å holde kortene tett til brystet. Han er ikke like ærlig som britiske Anjem Choudary, og det er forståelig nok, ettersom Choudary sannsynligvis ikke er godt likt for sine uttalelser. Kan jeg bevise at Abid Raja er islamist? I hvert fall mer enn Abid Raja kan bevise at jeg er fremmedfiendtlig. Det er altså ord mot ord. Så langt har avisene valgt å tro på Abid Raja.
Jeg skal i følgende innlegg forsøke å underbygge mine påstander om at Abid Raja er en islamist. Jeg har lenge kviet meg fra å skrive dette innlegget, da jeg ikke vil lære bort mine metoder, akkurat som dopingjegerne heller ikke vil det. Men jeg har kommet fram til at jeg tror det gjør mer nytte enn skade. Først må jeg presisere noe: Jeg mener Abid Raja utgjør et lite mindretall av muslimer. Jeg er fullstendig klar over at muslimer flest er vanlige, moderate mennesker. Jeg er også klar over at fremmedfiendtlighet eksisterer blant nordmenn, og tro det eller ei: Jeg tar avstand fra det.
1. Stadig brennemerking av meg og mine meningsfeller. Da Abid Raja for et tre år siden stemplet Hege Storhaug som en ekstremist, tenkte jeg at han var inne på noe. Jeg hadde ikke lest bøkene hennes, og hadde så vidt kjennskap til hennes standpunkter, som jeg anså som drøye konspirasjonsteorier. I løpet av årene som gikk har jeg lest meg opp på emnet. Jeg har satt meg inn i lovverket til muslimske land, jeg har sett og hørt kanskje hundrevis av hatefulle taler fremført av islamister på internett, og jeg har snakket med islamister som har vist skremmende holdninger for dagen. Jeg har aldri tatt Hege Storhaugs standpunkter for god fisk, men har likevel etterhvert blitt tvunget til å erkjenne at hun har hatt rett. Dessverre må en vel si, for det er faktisk slik at jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
Når Abid Raja da fortsetter sitt hardkjør mot Storhaug, blir det også et angrep på meg, ettersom jeg deler hennes oppfatninger. Enhver som har opplevd et hardkjør med ubegrunnede anklager mot seg som aldri ser ut til å stoppe opp, til tross for gjentatte presiseringer om at man snakker om et mindretall og ikke skjærer alle over en kam, til tross for at man gjentatte ganger prøver å nyansere, vil før eller senere føle seg nødt til å stille spørsmålstegn ved anklageren. Det er mange anklagere i dette tilfellet, men den mest militante er Abid Raja. Når man da vet at det faktisk finnes fundamentalister hos muslimer, på samme måte som hos kristne, må man spørre seg: Hvem har interesse av å ødelegge Hege Storhaugs troverdighet?
Jeg har ventet lenge på at Abid Raja skal komme med innrømmelser, og bli med i kampen mot islamismen. Når det aldri skjer, blir jeg mistenksom.
2. Anslår den radikale islamismen til å utgjøre 300 mennesker i Norge. Jeg har tidligere sett på Raja som en moderat muslim, og også hatt en viss beundring for han. I takt med min økende bevissthet rundt islamismens utbredelse i muslimske land hadde jeg undret meg mer og mer over hans tilsynelatende naivitet i forhold til emnet. Blant annet er det dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og livstid i fengsel for homoseksuelle handlinger. Hvordan kan Abid Raja ikke vite dette? I løpet av 2009 har han sagt så mye i offentligheten som får meg til å tenke at han ikke kan være naiv. Han har blant annet uttrykt at han har spisskompetanse på wahhabisme, han kjenner tilfeldigvis mange nok islamister til at han kan invitere en av dem på debatten kronprinsen var på. Han har vært tilknyttet World Islamic Mission, en menighet som har uttrykt positiv respons til Erna Solbergs forslag om å opprette et shariaråd under Bondevik 2-regjeringen.
Abid Raja fikk trusler fra muslimer etter at han gikk ut med sitt utspill om at man må sverge en ed på det norske flagg når man flytter til landet. En spurte om han hadde blitt en kafir, en vantro. Man kan spørre seg hva denne muslimen mente Abid Raja var før.
I vår hadde han invitert Ed Husain på dialogmøtet som Kronprinsen var på. I forveien hadde han gått ut i avisene og sagt at "han vil advare mot en for snever tolkning av radikal islam". Noen uker senere hadde Martin Kolberg sagt at han ville bekjempe "radikal islam". Dette fikk Abid Raja til å fly i taket. Han deltok i valgkampen i NRK-debatt i moskeen til Islamic Cultural Centre, en menighet som støtter Jamaat e-Islami, et radikalt islamistisk pakistansk parti, som baserer sin lære på den verdensberømte kvinnefiendtlige ideologen Mawdudi. Men mannen mener altså at de radikale islamistene utgjør 300 mennesker i Norge, som han sa på redaksjon 1 i NRK i vår. Han viste til PST, som anså 300 islamister som en terrortrussel, som om islamisme er synonymt med terrorisme.
Er det noe som skurrer?
3. Islam høyt på agendaen og islamistisk språkbruk. Abid Raja har tatt til orde for halalmat i fengsler, skjerping av blasfemiparagrafen, at muslimer skal sverge på koranen i rettsaker, at imamer skal få statslønn. Han mener at hijab er påbudt, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn.
4. Moderate muslimer uttrykker selv irritasjon av å stadig bli representert av islamister. For å nevne noen: Ed Husain, Irshad Manji, Majid Nawaz, Kadra Yusuf og Kaltham Alexander Lie.
Ulike spørreundersøkelser viser at muslimer som går i moskeen utgjør mellom 15 og 30% av alle muslimer. Det er ikke urimelig å anta at de som går i moskeen er sterkest motivert av sin religion, med andre ord de mest konservative. Dette betyr selvsagt ikke at alle er ekstreme, slik forfatteren Ed Husain tydelig har pekt på i sin bok "Islamisten". Men dersom en sammenlikner med andre spørreundersøkelser, er det grunn til å anta at i hvert fall halvparten av menighetene er ekstreme. Ed Husain er en muslim som jeg vil anse for å være konservativ, men moderat. Hans korantolkning er i stor grad inspirert av sufismen, en mild form for islam som minner mye om Jesu lære i det nye testamente. Han går i moskeen, men erkjenner i "Islamisten" at det finnes moderate moskeer og ekstreme moskeer, og at de fleste muslimske interesseorganisasjonene er ekstreme.
5. Hvor er islamistene egentlig? Når den ene etter den andre europeiske holdningsundersøkelsen avslører at mellom 10 og 25% av muslimer har islamistiske holdninger, må man spørre seg: Hvor er disse muslimene? Ligger de og gjemmer seg, mens de moderate muslimene er i media? Eller er situasjonen i det muslimske samfunnet den samme som i ethvert islamsk diktatur: Ytringsfriheten er bare for de som har de rette overbevisningene?
6. Han inviterer åpenbare islamister som Zulqarnain Sakandar Madni (se NRKs brennpunkt) på sine dialogmøter. Raja omtalte Madni som "liberal". Han har dessuten vært leder for Pakistansk Studentsamfunn, som har promotert den indiske islamisten Zakir Naik.
"Lei av å bli representert av ytterliggående muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Lei_av_a_bli_representert_av_ytterliggaende_muslimer/
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam"
http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
"Why are young British Muslims more radical than their parents?"
http://www.telegraph.co.uk/news/yourview/1540929/Why-are-young-British-Muslims-more-radical-than-their-parents.html
"'They threatened my life. But I will still speak out'"
http://www.guardian.co.uk/world/2007/jun/10/religion.britishidentity
"Kamuflert islamist"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566949
"Vi trenger dem ikke!"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3230247.ece
"Absurde integreringspåstander"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2989741.ece
"Svært så ømme tær"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=40&tekstid=2363
"Halaladvokaten"
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1091947.ece
"Rajas imamutspill er uansvarlig"
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/ODEBATT/827290630
"-For snevre definisjoner av radikal islamisme"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542031
"Venstre foreslår norsk imamskole"
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Venstre-foreslaar-norsk-imamskole-1060993.html
Jeg skal i følgende innlegg forsøke å underbygge mine påstander om at Abid Raja er en islamist. Jeg har lenge kviet meg fra å skrive dette innlegget, da jeg ikke vil lære bort mine metoder, akkurat som dopingjegerne heller ikke vil det. Men jeg har kommet fram til at jeg tror det gjør mer nytte enn skade. Først må jeg presisere noe: Jeg mener Abid Raja utgjør et lite mindretall av muslimer. Jeg er fullstendig klar over at muslimer flest er vanlige, moderate mennesker. Jeg er også klar over at fremmedfiendtlighet eksisterer blant nordmenn, og tro det eller ei: Jeg tar avstand fra det.
1. Stadig brennemerking av meg og mine meningsfeller. Da Abid Raja for et tre år siden stemplet Hege Storhaug som en ekstremist, tenkte jeg at han var inne på noe. Jeg hadde ikke lest bøkene hennes, og hadde så vidt kjennskap til hennes standpunkter, som jeg anså som drøye konspirasjonsteorier. I løpet av årene som gikk har jeg lest meg opp på emnet. Jeg har satt meg inn i lovverket til muslimske land, jeg har sett og hørt kanskje hundrevis av hatefulle taler fremført av islamister på internett, og jeg har snakket med islamister som har vist skremmende holdninger for dagen. Jeg har aldri tatt Hege Storhaugs standpunkter for god fisk, men har likevel etterhvert blitt tvunget til å erkjenne at hun har hatt rett. Dessverre må en vel si, for det er faktisk slik at jeg skulle ønske det ikke var tilfelle.
Når Abid Raja da fortsetter sitt hardkjør mot Storhaug, blir det også et angrep på meg, ettersom jeg deler hennes oppfatninger. Enhver som har opplevd et hardkjør med ubegrunnede anklager mot seg som aldri ser ut til å stoppe opp, til tross for gjentatte presiseringer om at man snakker om et mindretall og ikke skjærer alle over en kam, til tross for at man gjentatte ganger prøver å nyansere, vil før eller senere føle seg nødt til å stille spørsmålstegn ved anklageren. Det er mange anklagere i dette tilfellet, men den mest militante er Abid Raja. Når man da vet at det faktisk finnes fundamentalister hos muslimer, på samme måte som hos kristne, må man spørre seg: Hvem har interesse av å ødelegge Hege Storhaugs troverdighet?
Jeg har ventet lenge på at Abid Raja skal komme med innrømmelser, og bli med i kampen mot islamismen. Når det aldri skjer, blir jeg mistenksom.
2. Anslår den radikale islamismen til å utgjøre 300 mennesker i Norge. Jeg har tidligere sett på Raja som en moderat muslim, og også hatt en viss beundring for han. I takt med min økende bevissthet rundt islamismens utbredelse i muslimske land hadde jeg undret meg mer og mer over hans tilsynelatende naivitet i forhold til emnet. Blant annet er det dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og livstid i fengsel for homoseksuelle handlinger. Hvordan kan Abid Raja ikke vite dette? I løpet av 2009 har han sagt så mye i offentligheten som får meg til å tenke at han ikke kan være naiv. Han har blant annet uttrykt at han har spisskompetanse på wahhabisme, han kjenner tilfeldigvis mange nok islamister til at han kan invitere en av dem på debatten kronprinsen var på. Han har vært tilknyttet World Islamic Mission, en menighet som har uttrykt positiv respons til Erna Solbergs forslag om å opprette et shariaråd under Bondevik 2-regjeringen.
Abid Raja fikk trusler fra muslimer etter at han gikk ut med sitt utspill om at man må sverge en ed på det norske flagg når man flytter til landet. En spurte om han hadde blitt en kafir, en vantro. Man kan spørre seg hva denne muslimen mente Abid Raja var før.
I vår hadde han invitert Ed Husain på dialogmøtet som Kronprinsen var på. I forveien hadde han gått ut i avisene og sagt at "han vil advare mot en for snever tolkning av radikal islam". Noen uker senere hadde Martin Kolberg sagt at han ville bekjempe "radikal islam". Dette fikk Abid Raja til å fly i taket. Han deltok i valgkampen i NRK-debatt i moskeen til Islamic Cultural Centre, en menighet som støtter Jamaat e-Islami, et radikalt islamistisk pakistansk parti, som baserer sin lære på den verdensberømte kvinnefiendtlige ideologen Mawdudi. Men mannen mener altså at de radikale islamistene utgjør 300 mennesker i Norge, som han sa på redaksjon 1 i NRK i vår. Han viste til PST, som anså 300 islamister som en terrortrussel, som om islamisme er synonymt med terrorisme.
Er det noe som skurrer?
3. Islam høyt på agendaen og islamistisk språkbruk. Abid Raja har tatt til orde for halalmat i fengsler, skjerping av blasfemiparagrafen, at muslimer skal sverge på koranen i rettsaker, at imamer skal få statslønn. Han mener at hijab er påbudt, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn.
4. Moderate muslimer uttrykker selv irritasjon av å stadig bli representert av islamister. For å nevne noen: Ed Husain, Irshad Manji, Majid Nawaz, Kadra Yusuf og Kaltham Alexander Lie.
Ulike spørreundersøkelser viser at muslimer som går i moskeen utgjør mellom 15 og 30% av alle muslimer. Det er ikke urimelig å anta at de som går i moskeen er sterkest motivert av sin religion, med andre ord de mest konservative. Dette betyr selvsagt ikke at alle er ekstreme, slik forfatteren Ed Husain tydelig har pekt på i sin bok "Islamisten". Men dersom en sammenlikner med andre spørreundersøkelser, er det grunn til å anta at i hvert fall halvparten av menighetene er ekstreme. Ed Husain er en muslim som jeg vil anse for å være konservativ, men moderat. Hans korantolkning er i stor grad inspirert av sufismen, en mild form for islam som minner mye om Jesu lære i det nye testamente. Han går i moskeen, men erkjenner i "Islamisten" at det finnes moderate moskeer og ekstreme moskeer, og at de fleste muslimske interesseorganisasjonene er ekstreme.
5. Hvor er islamistene egentlig? Når den ene etter den andre europeiske holdningsundersøkelsen avslører at mellom 10 og 25% av muslimer har islamistiske holdninger, må man spørre seg: Hvor er disse muslimene? Ligger de og gjemmer seg, mens de moderate muslimene er i media? Eller er situasjonen i det muslimske samfunnet den samme som i ethvert islamsk diktatur: Ytringsfriheten er bare for de som har de rette overbevisningene?
6. Han inviterer åpenbare islamister som Zulqarnain Sakandar Madni (se NRKs brennpunkt) på sine dialogmøter. Raja omtalte Madni som "liberal". Han har dessuten vært leder for Pakistansk Studentsamfunn, som har promotert den indiske islamisten Zakir Naik.
"Lei av å bli representert av ytterliggående muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Lei_av_a_bli_representert_av_ytterliggaende_muslimer/
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"
http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam"
http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
"Why are young British Muslims more radical than their parents?"
http://www.telegraph.co.uk/news/yourview/1540929/Why-are-young-British-Muslims-more-radical-than-their-parents.html
"'They threatened my life. But I will still speak out'"
http://www.guardian.co.uk/world/2007/jun/10/religion.britishidentity
"Kamuflert islamist"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566949
"Vi trenger dem ikke!"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3230247.ece
"Absurde integreringspåstander"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2989741.ece
"Svært så ømme tær"
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=40&tekstid=2363
"Halaladvokaten"
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1091947.ece
"Rajas imamutspill er uansvarlig"
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090710/ODEBATT/827290630
"-For snevre definisjoner av radikal islamisme"
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542031
"Venstre foreslår norsk imamskole"
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Venstre-foreslaar-norsk-imamskole-1060993.html
mandag 14. september 2009
Journalistenes ansvar
Jeg klandrer ikke vanlige mennesker for ikke å være opplyste. De møter verden gjennom media, og naturlig nok tror de på den virkeligheten som avisene formidler til dem. I et tillitsbasert samfunn stoler man på at alle gjør jobben sin. Dessverre er det altfor mange journalister i Norge som faktisk ikke gjør jobben sin. De er satt til kritisere makta, i stedet har de blitt maktas sterkeste apologeter. De er satt til å være objektive, selvkritiske og sannhetssøkende, i stedet er de partiske og preget av flokkmentalitet. Akkurat slik opererer media i diktaturer vi ikke liker å sammenlikne oss med. Resultatet er at vanlige, tillitsfulle mennesker indoktrineres til å tro at verden er annerledes enn det den faktisk er.
Denne mentale boblen kommer ikke til å vare evig. Før eller senere kommer disse vanlige menneskene til å innse at de har blitt holdt for narr, og de kommer ikke til å ta det pent. Skammens time er like rundt hjørnet. Journalister vil bli sparket, og de gjenværende journalistene må jobbe hardt og lenge for å gjenvinne tilliten i folket. Jo lengre avisene venter, dess større vil skammen bli.
Et av de største problemene Norge har, er at vi mangler ei skikkelig høyreorientert riksavis og høyreorienterte journalister. Jeg sier problem, fordi at selv om man er venstreorientert i de fleste saker, trenger man en korreks. Alle trenger å få sine standpunkter utfordret, både høyre- og venstreorienterte. Det er slik et samfunn utvikler seg, med andre ord en vinn-vinn situasjon for alle parter. I stedet for denne sunne konflikt-diskursen har vi en konsensus-kultur i Norge. Makteliten er stort sett enige om hva som er bra for landet, og blir ikke utfordret.
Jeg mener derfor at rekrutteringen må endres. Redaktørene må anstrenge seg for å slippe særlig FrP-folk til. Lektorene på journalisthøyskolen må holde sine personlige meninger for seg selv, og i stedet oppfordre til uenighet og kritisk refleksjon. Bare slik kan media representere oponionen.
Denne mentale boblen kommer ikke til å vare evig. Før eller senere kommer disse vanlige menneskene til å innse at de har blitt holdt for narr, og de kommer ikke til å ta det pent. Skammens time er like rundt hjørnet. Journalister vil bli sparket, og de gjenværende journalistene må jobbe hardt og lenge for å gjenvinne tilliten i folket. Jo lengre avisene venter, dess større vil skammen bli.
Et av de største problemene Norge har, er at vi mangler ei skikkelig høyreorientert riksavis og høyreorienterte journalister. Jeg sier problem, fordi at selv om man er venstreorientert i de fleste saker, trenger man en korreks. Alle trenger å få sine standpunkter utfordret, både høyre- og venstreorienterte. Det er slik et samfunn utvikler seg, med andre ord en vinn-vinn situasjon for alle parter. I stedet for denne sunne konflikt-diskursen har vi en konsensus-kultur i Norge. Makteliten er stort sett enige om hva som er bra for landet, og blir ikke utfordret.
Jeg mener derfor at rekrutteringen må endres. Redaktørene må anstrenge seg for å slippe særlig FrP-folk til. Lektorene på journalisthøyskolen må holde sine personlige meninger for seg selv, og i stedet oppfordre til uenighet og kritisk refleksjon. Bare slik kan media representere oponionen.
søndag 6. september 2009
Nordmenn er fordomsfulle mot muslimer
Jeg kom for en tid tilbake over en Gallup-undersøkelse som ble en vekker for meg. Den avdekket at nordmenn, uavhengig av politisk tilhørighet, er svært fordomsfulle mot muslimer. Jeg hadde så langt trodd at mine meningsmotstandere var av den oppfatning at det var mindre forskjell på muslimer og ikke-muslimer enn det det faktisk var, men denne undersøkelsen viser tvert om det motsatte. Dette fikk meg til å tenke. Hvorfor er det slik? Og hvis folk tror at tingenes tilstand er verre enn det de er, hvorfor ser de ikke alvoret i situasjonen slik den er?
Lenge før jeg oppdaget denne undersøkelsen, hadde jeg irritert meg over en ting: Muslimer i Norge blir i stor grad representert av de organiserte konservative kreftene, islamistene. Disse er muslimenes ansikt utad; mens de øldrikkende, metall-headbangende, hijabløse og ikke-misjonerende muslimene sjelden er synlige i media (her har media et ansvar). Islamistene er også de mest aktive misjonærene, moderate muslimer er mer private om sin tro, og derfor er det ikke alltid folk vet at de faktisk er muslimer. Da er det kanskje ikke så rart at folk får inntrykk av at muslimer er mer konservative enn det de er. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Når mange til tross for disse fordommene ikke ser alvoret med politisk islam, tror jeg det er en blanding av naivitet, selvhat og kulturrelativisme. Dette gir meg assosiasjoner til hva en brannmann sa på en briefing jeg var på: Et kjøpesenter opplever sterk røykutvikling, folk hoster, men utover det bryr de seg ikke om det. Denne likegyldigheten er ikke ulik den jeg ser med politisk islam. Man tror at muslimer støtter sharia, men vet ikke helt hva sharia er. Man tror at muslimer hater nordmenn, og man mener det er fortjent. Et slående eksempel på norsk naivisme er spørsmålet om muslimer ønsker integrering. Dette er et svært tvetydig spørsmål som de som har laget undersøkelsen tydeligvis ikke har tenkt på. Skal integreringen skje på misjonærens premisser, eller de fremtidige konvertittenes premisser? At nordmenn tror at muslimer ikke ønsker integrering er enda mer alvorlig. Parallellsamfunn kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam" http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
Lenge før jeg oppdaget denne undersøkelsen, hadde jeg irritert meg over en ting: Muslimer i Norge blir i stor grad representert av de organiserte konservative kreftene, islamistene. Disse er muslimenes ansikt utad; mens de øldrikkende, metall-headbangende, hijabløse og ikke-misjonerende muslimene sjelden er synlige i media (her har media et ansvar). Islamistene er også de mest aktive misjonærene, moderate muslimer er mer private om sin tro, og derfor er det ikke alltid folk vet at de faktisk er muslimer. Da er det kanskje ikke så rart at folk får inntrykk av at muslimer er mer konservative enn det de er. I Nederland berettes det om at muslimer som drikker øl på pub blir irettesatt av ikke-muslimer: "Vet du ikke at det er haram?" Man opplever altså den situasjonen at muslimer blir forsøkt islamisert, ikke av islamister slik man skulle tro, men av ikke-muslimer.
Når mange til tross for disse fordommene ikke ser alvoret med politisk islam, tror jeg det er en blanding av naivitet, selvhat og kulturrelativisme. Dette gir meg assosiasjoner til hva en brannmann sa på en briefing jeg var på: Et kjøpesenter opplever sterk røykutvikling, folk hoster, men utover det bryr de seg ikke om det. Denne likegyldigheten er ikke ulik den jeg ser med politisk islam. Man tror at muslimer støtter sharia, men vet ikke helt hva sharia er. Man tror at muslimer hater nordmenn, og man mener det er fortjent. Et slående eksempel på norsk naivisme er spørsmålet om muslimer ønsker integrering. Dette er et svært tvetydig spørsmål som de som har laget undersøkelsen tydeligvis ikke har tenkt på. Skal integreringen skje på misjonærens premisser, eller de fremtidige konvertittenes premisser? At nordmenn tror at muslimer ikke ønsker integrering er enda mer alvorlig. Parallellsamfunn kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
"Undersøkelse avdekker fordommer mot muslimer"http://www.fritanke.no/NYHETER/2007/Undersokelse_avdekker_fordommer_mot_muslimer/
"PvdA only listens to orthodox islam" http://www.nisnews.nl/public/170709_1.htm
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
